Spillet fra helvetet

Nicholas Van Orton (Michael Douglas) er en herre med penger og totalkontroll, uten mer moro enn en hvilken som helst robot. Alt går skeis, den dagen han får et spill i gave av sin bror.

Tilknappede, byråkratisk anlagte maktmenn er Douglas\' spesialdistanse. Som millionæren Van Orton minner han om sin berømte Gordon Gekko-figur i «Wall Street» - han er det helt riktige valg for rollen i David Finchers første film siden glimrende, mørke «Seven». En dose dysterhet også i «Spillet», om på langt nær i samme grad, og på en helt annen måte enn i «Seven».

Rollespill

Den vises i enkelte tilbakeblikk, da den unge Nicholas ser sin far ta livet av seg i en alder av 48. Og på sin egen 48-årsdag får Van Orton et rollespill i gave av sin balstyrige bror Conrad (Sean Penn). Han er selv brikken i spillet og må hengi seg til de hendelser som iscenesettes for ham. Det er ikke småtterier - fra irriterende ting som at kofferten hans ikke åpner seg til at heisene går i stå, folk faller om foran ham, en mystisk servitrise dukker opp overalt, en drosje kjører utfor kaikanten med Van Orton inni, TV-en snakker til ham.

Underholdende

Slik Fincher syr et originalt og litt sært forløp sammen, blir det en thriller hvor både seeren og Van Orton lurer på om dette virkelig er et spill - eller om den stakkars mannen er utsatt for kriminelle som vil frarøve ham både penger og forstand. Av en eller annen grunn blir det aldri nervepirrende spennende, men riktig underholdende er det, likevel. «Spillet» er dessuten filmatisk lekker.

Mens Sean Penn ikke har stort annet enn en smårolle, er Douglas konstant i fokus og gjennomfører i fin stil, slik hans figur drives fra kontrollert, iskald ryddighet til den totale fortvilelse. Et gigantisk bængkræsj på slutten - og du har hatt en kinokveld av det gode, gamle slaget: God underholdning og så en øl.