Spillet om Barentshavet

NORD-OMRÅDENE: Jacob Børresen beskylder meg 16.10. for å bidra til å føre til torgs en uansvarlig retorikk om at noen mener Norge kan skyte seg til internasjonalt omstridte rettigheter i Barentshavet. Dette skal jeg ha bevirket i min debattartikkel i Dagbladet 11. oktober. Ingen har, så langt jeg kjenner til, fremmet konkrete ønsker om skyting i Barentshavet. Men at en slik stemning likevel brer seg, har å gjøre med en aggressiv retorikk preget av et uansvarlig lavt presisjonsnivå. I skrivende stund, mens den pågående dramatikken utspilles i nord, er problemstillingen blitt ytterst aktuell.

Militær opptrapping i Barentshavet, fremmet av bl.a. SP, SV, FRP, avisa Nordlys og Europaprogrammet reiser en rekke «hva», «hvordan» og «når». Ikke minst gjelder det utsagn der dette fremmes i områder hvor Norges suverenitet er uavklart eller omstridt. Dette berører pikante strategiske og sikkerhetspolitiske forhold som - dersom ikke presisjonsnivået økes - bidrar til å skape usikkerhet omkring norsk nordområdepolitikk. Det ene ærende i min artikkel var å etterlyse en presisering av innholdet i denne retorikken - gjennom å spissformulere noen spørsmål, både om mulige scenarier og «fiender». Er det disse spørsmålene som er uansvarlige?

Børresen omtaler ikke økt militær tilstedeværelse i Barentshavet, men regelmessig tilstedeværelse. Jeg er ingen motstander mot norsk militær tilstedeværelse i nordområdene. Jeg har heller ikke ytret at dagens aktivitet bør trappes ned. Det er gode argumenter for norsk tilstedeværelse i nord. Børresens poeng om at dette skal være en «normalsituasjon», har jeg absolutt sans for. På visse områder, som overvåkning av fiskeriaktiviteten, kan det også være behov for å styrke denne. Men - som vi nå ser - kan håndhevelse i omstridte områder være en vanskelig balansegang som kan bidra til å øke konfliktnivået. Diplomati og politiske løsninger vil alltid måtte være den viktigste «samtaleformen».

DET ANDRE hovedpoenget i min artikkel var å advare mot den nasjonale vekkelsesbølgen for militær opptrapping i Barentshavet, koblet med forestillingen om at Norge må hevde seg «i det oljesmurte kappløpet i nord». Denne retorikken er ikke bare uansvarlig. Den innebærer også en aggressiv tilnærming og et brudd med norsk nordområdepolitikk både innenriks- og utenrikspolitisk. Som flere har pekt på, for eksempel tidligere Nordlys-redaktør Ivan Kristoffersen, rommer nordområdepolitikken mange hensyn og oppgaver: Fiskeri-, energi- og miljøpolitikk, avveining mellom fisk og olje, klimaspørsmål, sikkerhetspolitikk, urfolks- og menneskerettighetsspørsmål, seilingsruter, folkerett og forskning. Det er navigeringen i dette komplekse politiske landskapet som må være utgangspunktet for økt fokus mot nord, ikke den militærindustrielle polarromantikk som nå har rådet grunnen.