Spillet om forskningen

Det er viktig med en gjennomgang av Norges forskningsråds bevilgningsprosess, både for å kartlegge om forfordeling har forekommet på en systematisk måte og om prosessen kan organiseres bedre.

MED REGELMESSIGE mellomrom holdes pusten rundt omkring i norske forskningsmiljøer. Det er når Norges forskningsråd (NFR) deler ut midler til landets forskningsmiljøer. I motsetning til julenissen, deler NFR ut midler flere ganger i året, men ellers skal prinsippene være mye det samme. De forskningsinstituttene som har vært flinke og skrevet gode søknader får penger. De som har vært slemme og skrevet dårlige søknader eller ingen søknader i det hele tatt får ingen penger. Og rundt om i vårt langstrakte land jobber forskere flittig og trutt for å vise frem hvor flinke de er til å skrive søknader. Siden denne prosessen er så viktig for de enkelte forskningsinstitutter, brukes det veldig mye ressurser på skriving, alliansebygging, lobbyvirksomhet og alt annet som må til for at en skal kunne vise frem hvor god en er til å skrive forskningssøknader. Etter at NFR har mottatt en haug med søknader, spør de andre forskere fra inn- og utland om de kan være så snille å ta en liten pause fra deres egen søknadskrivning for å evaluere de innkomne søknadene. Og etter at alle søknadene har blitt grundig vurdert, så deler NFR ut midlene sine og de som har vært de flinkeste søknadskriverne får sysselsatt en forsker eller to som kanskje ellers hadde vært nødt til å belaste grunnfinansiering eller bli gymnaslærer.

DETTE SYSTEMET bygger på en forutsetning så grunnleggende at den er lett å glemme. Systemet virker dersom de flinkeste forskerne er de flinkeste søknadskriverne. Hvis ikke er hele vitsen med NFRs modell borte. Blant norske forskere diskuteres dette daglig. «Alle» kjenner til noen skrekkhistorier om fantastiske søknader som ble avvist og, motsatt, vanvittige pengesummer kastet bort på udugelige forskningsmiljøer. Det er ikke vanskelig å finne forskere som sverger på at NFR i beste fall er ren bingo og i verste fall blir manipulert av skruppelløse individer som forfordeler bestemte miljøer. De samme forskerne avstår riktignok som regel fra å sverge spesielt høyt siden de risikerer å fornærme både kolleger og NFR og det kan jo gå ut over neste søknad. Nå er det imidlertid slik at dersom en teoretisk analyserer NFRs prosess for fordeling av forskningsmidler, så er det i grunnen bare å vente at prosessen får et sterkt element av bingo. Ulike institusjoner vil kunne velge en innsats på søknadskrivningen slik at kvalitetsforskjellene mellom ulike søknader blir små. Dette er for så vidt uheldig i den grad at mye tid og penger brukes på søknadskrivning for en prosess som ender opp som tilfeldig, men dette er så vidt jeg kan se en uunngåelig konsekvens av NFRs behandlingsprosedyrer. Det er i grunnen mer alvorlig dersom det kan etableres at ting ikke blir styrt av tilfeldigheter, men at personer som er knyttet til prosessen forfordeles i søknadsbehandlingen.

JEG HAR akkurat sett over resultatene for utdelingen av FRIMUF midler ved NFR. FRIMUF er et program for tildelning av såkalt frie midler innen miljø- og utviklingsforskning der forskningstemaene i stor grad er bestemt av søkerne. Det var kommet inn 101 prosjektsøknader. Av disse kom 15 fra institusjoner som var representert på komiteen. Komiteen delte ut midler til 11 prosjekter. Komiteen hadde seks medlemmer fra norske institusjoner. Siden jeg bidrog til en av de avslåtte søknadene og er en dårlig taper, har jeg sett litt nærmere på hvem som søkte, hvem som fordelte midler og hvem som fikk disse midlene. Fire av bevilgningene gikk til institutter representert i komiteen. Dette hørtes umiddelbart litt mye ut, så jeg bestemte meg for å regne litt på dette. De programansvarlige ved NFR var behjelpelige med søkerlisten og har for øvrig uttrykt positiv interesse for disse beregningene. Som grunnlag for beregningene har jeg antatt at de seks norske komitémedlemmene alle kommer fra framifrå institutter, men ikke så framifrå at det er grunn til å anta at deres søknader er signifikant bedre enn de fra andre søkerinstitusjoner. Jeg antar således at alle søknader har en kvalitet som trekkes fra en gitt fordeling. Jeg har også sett på institutt-tilhørighet snarere enn institusjonstilhørighet. Det vil si at et komitémedlem som er ansatt ved ett institutt på NTNU ikke skaffer penger til en kollega dersom om en søknad blir bevilget til et annet institutt ved NTNU.

RESULTATENE er ganske oppsiktsvekkende. En tilfeldig institusjon som sender to søknader hadde en sannsynlighet for å få uttelling på litt mindre enn 21 prosent. Sammenlikner en med andelen av institusjoner med komitémedlemmer som fikk bevilgning, så er denne på 50 prosent. Da kan en kanskje tenke at når det å ha et komitémedlem mer enn dobler sannsynligheten for å få bevilgning, så kan dette skyldes tilfeldigheter. Endringen i sannsynlighet er jo mindre enn 30 prosent. Dessverre så viser det seg at dersom alt går riktig for seg så er sannsynligheten for at institutter med komitémedlem får tre eller færre bevilgninger litt mer enn 94 prosent. Det er således litt mer en 5 prosent sjanse for at en rettferdig prosess ville generere det faktiske resultat. Det er derfor ganske sannsynlig at det eksisterte faktorer i bevilgningsprosessen som systematisk har forfordelt komitémedlemmer.

DETTE BETYR ikke at det er noen grunn til å tro at komitémedlemmene bevisst har vært uærlige. NFR har da også rutiner for å sikre at søknader ikke blir behandlet av inhabile søkere. Det jeg tror, er at slik norsk forskningsfinansiering er organisert, legges det opp til at det på mange ulike trinn i prosessen gjøres små beslutninger som ligger kanskje litt i grenseland og når effekten av disse beslutningene summeres opp så blir resultatet at forskningsinstitusjoner som er representert med komitémedlemmer blir forfordelt. Dette kommer i tillegg til det faktum at store forskningsinstitusjoner i instituttsektoren påvirker NFRs beslutningsprosesser gjennom betydelig lobbyvirksomhet. Siden NFR disponerer store beløp på et område der det er viktig at avkastningen blir høyest mulig, mener jeg det er viktig med en gjennomgang av NFRs bevilgningsprosess både for å kartlegge om forfordeling har forekommet på en systematisk måte og om prosessen kan organiseres bedre. En spillteoretiker vil for eksempel synes at NFRs habilitetsregler fremstår som nokså naive. En kan nesten gå så langt som å si at et forskningsprogram om dette hadde vært på sin plass. Nå er dette riktignok resultater fra kun ett program og det kan tenkes at dette utfallet skyldes rene tilfeldigheter. Problemet med tilfeldigheter er selvfølgelig at man aldri kan være helt sikker. Etter mitt syn er resultatene presentert ovenfor imidlertid såpass klare at NFR burde gå seg selv litt nærmere i sømmene og undersøke i hvilken grad forskningsmidler blir kanalisert gjennom NFR på en rettferdig og effektiv måte.