Spillet om kampflyene

Regjeringen har bestemt seg for JSF, koste hva det koste vil.

DET ER TO ÅR

siden forsvarsminister Devold besluttet at Norge skal delta i utviklingen av det amerikanske jagerflyet Joint Strike Fighter (JSF). Prislappen på avtalen var ca 1,2 milliarder kroner. Dersom samarbeidet videreføres til et kjøp for å erstatte våre F-16 fly, økes prislappen med ca. 40 milliarder. Beslutningen var mildt sagt kontroversiell. Innkjøpet av neste generasjons jagerfly er både storpolitikk, og et enormt økonomisk løft. Bare anskaffelsen vil fort beløpe seg til om lag 40 milliarder kroner. I tillegg kommer en minst like stor sum i form av oppdateringer gjennom flyets levetid. Det kan altså være snakk om nærmere 100 milliarder kroner. Kontrakten vekker derfor stor interesse hos mulige leverandører.

Men i utviklingskontrakten med JSF-prosjektet er norsk industri nesten ikke nevnt i det hele tatt. Så vidt FrP har kunnet brakt på det rene vil JSF være det eneste store offentlige innkjøpet av denne typen, hvor norsk industri ikke er gitt muligheten for gjenkjøp. I fregattavtalen med det spanske verftet Izar fikk blant annet norsk industri viktige gjenkjøpsavtaler. Det samme er også allerede fremforhandlet med Eurofighter GmBH. For 80 millioner norske kroner i løpet av 2003 - 2007 er landet sikret verdifulle oppdrag. For 1,2 milliarder til JSF er vi ikke sikret noen ting.

GJENNOM FLERE MØTER

og åpne høringer har forsvarsminister Kristin Krohn Devold forsøkt å berolige Forsvarskomiteen med at hun mener JSF-prosjektet framstår som det mest kosteffektive flyalternativet. Dette til tross for at hun aldri har kunnet svare på hva flyet til slutt ville komme til å koste, hvilke kapasiteter det vil få, eller endog hva slags kapasiteter vi vil at kampflyet skal ha når det skal anskaffes om 15 år. At forsvarsministeren ikke har kunnet svare på dette er symptomatisk. Det er øyensynlig at det viktigste er at JSF velges, uansett. FrP er redd regjeringen sammen med Arbeiderpartiet nå er i ferd med å gjøre et feilgrep som kan få langvarige negative konsekvenser for Norge.

Fremskrittspartiet har ikke tatt standpunkt til hvilken jagerflytype Norge bør anskaffe til erstatning for F-16. Vi ønsker at alternativene JSF og det europeiske Eurofighter, må behandles mest mulig likt inntil en beslutning fattes. Stortinget må signalisere at vi behandler våre venner og konkurrenter på leverandørsiden korrekt og rettferdig. Likeledes må vi være bevisst hvilken drahjelp investeringen kan gi norsk forskning, industri og arbeidsplasser. Derfor vil FrP avslutte den meningsløse utviklingskontrakten med JSF. Nettopp for å likestille de to tilbyderne i den viktige prosessen som kommer. Beslutningen om deltakelse i et særegent og kostbart utviklingsprosjekt er i seg selv konkurransevridene. De utredninger som ble gjort av utviklingsavtalen med JSF har vist at deltakelse i utviklingen av flyet, ikke kunne anbefales av industrielle og teknologiske årsaker.

ARBEIDERPARTIET

støttet FrP i arbeidet med å presse igjennom et parallelt utviklingssamarbeid med det konkurrerende Eurofighter. Regjeringen bøyde av til slutt. Men departementet har allikevel ikke fulgt opp intensjonen om likebehandling. Derfor mottar nå Eurofighter-prosjektet bare 8 % av hva staten skyter inn i JSF. Norsk industri må dessuten skyte inn et tilsvarende beløp til Eurofighter, mens JSF får dekket alt av staten. Resultatet er at vi i Eurofighter-prosjektet kan kreve 100% gjenkjøp, mens vi i JSF bare får det ingen andre vil ha.

Det er direkte galt av Regjeringen å argumentere for at operative aspekter må gis en sentral rolle når vi skal velge et utviklingsprosjekt. På det nåværende stadium er det økonomiske, industrielle og teknologiske effekter for Norge som må stå sentralt. Operative forhold er først viktige når man til slutt konkret skal velge fly. Og da må valgene vi har være likeverdige! Flyenes operative kapasiteter har blitt vurdert av Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI), som konkluderte med at det var relativt likeverdige alternativer. Men forsvarsministeren hadde sine knep. Før forsvarskomiteen fikk tilgang til denne FFI-rapporten, fortalte ministeren at JSF måtte velges av rent operative grunner. Det er illustrerende for hele spillet om kampflyene.

REGJERINGEN

forsøker nå å få alt fokus bort fra at de i realiteten har bestemt seg for å kjøpe JSF. Derfor rettes ubegrunnede og nærmest tendensiøse beskyldninger mot Eurofighter. Det blir påstått at Storbritannia har valgt å redusere innkjøpet av Eurofighter med 50 %. Så kobles dette med feilaktige påstander om at Eurofighter står i fare for å gå konkurs. Det regjeringen ikke velger å si er at Storbritannia også har valgt å redusere kjøpet av JSF flyet med 50 %. Det er åpenbart hvorfor. Regjeringen har bestemt seg for JSF, koste hva

det koste vil. Like trist som regjeringens håndtering av flykjøpet, er Arbeiderpartiets politiske krumspring. For en snau måned siden krevde Ap en bedre avtale fra Pentagon, hvis ikke skulle partiet skrinlegge hele avtalen. Nå, uten at Pentagon har lagt fram så mye som en gjenkjøpsavtale for skruer og muttere, sier Ap at de vil fortsette avtalen. Fra å være knallhard i kritikken til utviklingsavtalen med JSF, skal nå avtalen følges blindt. Arbeiderpartiet overser dermed både LO og NHOs klare anbefalinger om at landet trenger konkrete industrielle avtaler. Amerikanerne må jo le av oss.

MAKSIMUM LEVETID

på landets F-16 fly var beregnet til 2012. Nå sier forsvarsministeren at F-16 flyene kan brukes til 2020, minst. Til da får pilotene krysse fingrene for at det er kvaliteten og sikkerheten ved flyene som plutselig har blitt bedre, og ikke avtalen med JSF som har blitt ennå mer forsinket.