PAPPA TAR ANSVAR: De to politiske utspillene om fedrekvoten den siste tiden har begge problematiske sider, skriver forsker Kari Stefansen. Illustrasjonsfoto: Scanpix
PAPPA TAR ANSVAR: De to politiske utspillene om fedrekvoten den siste tiden har begge problematiske sider, skriver forsker Kari Stefansen. Illustrasjonsfoto: ScanpixVis mer

Spillet om pappapermisjonen

FEDREKVOTEN: For middelklassen passer «likestillingssporet» i familiepolitikken som hånd i hanske med deres livsprosjekt. Det er lett å glemme hvorfor arbeiderklassen ofte velger annerledes.

||| I DEN SENERE TID har to politiske utspill om fedrekvoten utløst opphetet debatt; Høyres landsmøtevedtak om å fjerne ordningen helt, og forslaget fra en gruppe stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet om å utvide kvoten — til halvparten av foreldrepermisjonen. Begge forslagene bryter radikalt med dagens modell — hvor et bestemt antall uker er øremerket hver av foreldrene, mens de resterende kan fordeles fritt. Begrunnelsen for de respektive forslagene følger den vanlige høyre-venstreaksen i norsk politikk.

Familienes rett til valgfrihet begrunner fjerningen av kvoten, mens statens ansvar for den samfunnsmessige likestillingen begrunner forslaget om en større del til far. Forslagene bør nok heller forstås som en tydeliggjøring av politisk-ideologiske skillelinjer enn som svar på et samfunnsmessig problem. Dagens ordning fungerer nemlig rimelig bra for de aller fleste småbarnsfamilier.

VERKEN FRA politisk hold eller i den generelle befolkningen har innføringen og den gradvise utvidelsen av fedrekvoten blitt møtt med stor motstand. Tvert imot har tiltaket blitt svært godt mottatt. Forholdet mellom politikk og praksis er imidlertid komplisert, blant annet fordi enkelttiltak tilbys som del av større politikkpakker og fordi samfunnet vi lever i ikke er statisk.

Den positive responsen kan delvis tilskrives at tiltaket både speiler — og over tid har bidratt til — en allmenn kulturell dreining hvor fedres omsorgsevne og betydning i barns liv i økende grad er blitt anerkjent. Et viktig moment er dessuten at fedrekvoten er fleksibel, og kan innpasses i mange ulike omsorgsmodeller; den kan tas ut sammenhengende på full tid, på fulltid delt opp i flere bolker, eller på deltid over lengre perioder.

FEDREKVOTEN ER også fleksibel ved at den kan forstås på ulike måter. Den er ikke bare et praktisk tiltak, som definerer rettigheter, men også en symbolsk størrelse, som «leses» ulikt av ulike grupper av foreldre. Forskningsprosjekter om småbarnsfamilier som forskningsinstituttet NOVA har gjennomført, viser for eksempel at noen foreldre forstår fedrekvoten i tråd med de offisielle politiske intensjonene; som fars viktigste anledning til å utforme en selvstendig relasjon til barnet, uforstyrret av mor. Som regel innebærer dette at far tar ut fedrekvoten i en samlet bolk, mens mor jobber fulltid. I andre familier blir fedrekvoten forstått som en fin anledning for familien til å være sammen — i en sårbar tid. I familier som tenker slik, vil mor ofte ta ut ferie eller ulønnet permisjon mens far tar ut fedrekvoten. I tillegg praktiserer noen familier en mellomløsning — noe egen tid til far, og noe tid sammen.

HVILKEN LØSNING familier velger er ikke tilfeldig, det er helt tydelige sosiale skillelinjer her. Middelklasseforeldre gjør som regel som staten sier — fordi «likestillingssporet» i familiepolitikken passer som hånd i hanske med deres livsprosjekt. Arbeiderklasseforeldre derimot betrakter mye oftere den individualiserte rettighetsretorikken som fedrekvoten er tuftet på som irrelevant. Arbeiderklasseforeldre forstår ikke omsorg som noe som kan deles opp og porsjoneres ut til ulike aktører — slik mange middelklasseforeldre gjør, men ser omsorg som et naturlig hele og et familieanliggende. De er mer opptatt av barnets behov for trygghet i en fast ramme, enn av barnets rett til tid alene med hver av foreldrene.

Disse kulturelle forestillingene — om barns behov og foreldres ansvar — kan knyttes til bestemte erfaringsverdener. Å erfare verden fra en arbeiderklasseposisjon gir opphav til andre livsprosjekter, enn å erfare den fra en mer privilegert middelklasseposisjon. De tilsynelatende kjønnstradisjonelle valgene arbeiderklasseforeldre gjør handler altså ikke bare om at det praktisk sett er vanskeligere for dem enn for middelklasseforeldre å være hjemme med barnet etter tur. Men ikke minst om hvordan det å tilhøre dette sjiktet av befolkningen — former ens forståelse av hva et godt liv innebærer, for barn og for voksne.
     
TAR MAN UTGANGSPUNKT i den offisielle politiske intensjonen med fedrekvoten er det selvsagt problematisk at en relativt stor andel familier ikke bruker fedrekvoten slik den var tenkt: Mange av fedrekvotens antatt positive virkninger, vil angivelig utebli når fedrekvoten forstås og brukes til familietid og ikke eksklusivt til å investere i far-barn-relasjonen. Ut fra et mer liberalistisk perspektiv framstår statens innblanding i familiens indre anliggender dels som i utgangspunktet håpløst paternalistisk, og dels som helt unødvendig i en situasjon der fars omsorgsrolle er blitt selvfølgelig — i brede lag av befolkningen.

Fra et annet perspektiv kan man imidlertid si at fedrekvoten i dagens støpning har en sjelden kvalitet som sosialdemokratisk velferdstiltak betraktet; fedrekvoten er grensesettende samtidig som den er inkluderende og anerkjennende. Det at tvangen så langt har vært mild (en forholdsvis liten øremerket del til far) gjør fedrekvoten til en symbolsk elastisk størrelse, på samme tid som den institusjonaliserer det nærværende, mer likestillingsorienterte farskapet.

De to politiske utspillene bortser fra hvert sitt element i denne miksen: Å fjerne øremerkingen helt innebærer at det (mildt) grensesettende elementet forsvinner. Resultatet kan bli kjønnsmessig backlash — at menn igjen knyttes sterkere til forsørgelse, og kvinner til omsorg. Å øremerke halve permisjonen til far innebærer på sin side å gjøre middelklassefolks omsorgsmodell til normen. Alle andre tilpasninger blir dermed til avvik som må korrigeres. Med andre ord det motsatte av inkludering og anerkjennelse.

ET ÅPENBART ALTERNATIV er å videreføre en variant av dagens ordning, det vil si den politikken som har bidratt til å gjøre fedre mye mer delaktige i omsorgen for egne små barn for bare noen tiår siden. Kanskje er det slik at fedrekvoten har bidratt til den kulturelle utfasingen av den fraværende forsørgerfaren nettopp ved å være et lite kontroversielt tiltak?

Å videreføre dagens ordning kan med andre ord være den politikken som har størst potensial for ytterligere forandring av kjønnsrelasjonene, fordi den lett kan integreres i, og dermed får virke gjennom, ulike gruppers omsorgsmodeller.