I MØRKE: Det Norske Kammerorkesters konsert i Universitetets Aula i Oslo ble framført uten noter og delvis i mørke. FOTO: Bård Gundersen/Det Norske Kammerorkester
I MØRKE: Det Norske Kammerorkesters konsert i Universitetets Aula i Oslo ble framført uten noter og delvis i mørke. FOTO: Bård Gundersen/Det Norske KammerorkesterVis mer

KONSERT KLASSISK

Spilte hele konserten uten noter og delvis i mørke

Orkester med helaftens konsert uten noter.

Det er ikke noe nytt at musikk framføres uten noter. Solister gjør det hele tiden, mens noen få orkestre gjør det innimellom. Hva er poenget med å spille utenat. Påvirker det samspillet, formidlingen eller publikums opplevelse i konsertsalen?

Det Norske Kammerorkester

5 1 6
Hvor:

Universitetets Aula

Tilskuere:

Fullt

«Sjostakovitsj sin "Kammersymfoni" var konsertens desiderte høydepunkt»
Se alle anmeldelser

Et slikt konsept ble presentert av Det Norske Kammerorkester i Universitetets aula. Ensemblets fire cellister satt på hver sin stol foran, mens fiolinister og bratsjister spilte stående på begge sider. Bakerst sto to kontrabassister som laget klanglig bunn i ensemblet. Ingen notestativ, ingen noter.

Edvard Griegs «Fra Holbergs tid, suite i gammel stil» tilhører den klassiske musikkens kjernerepertoar og fikk en frisk og poengtert tolkning. «Praeludium» hadde spenst og kraft, mens «Sarabande» bød på elegant musisering og klanglige finesser. Åpningen på tredjesatsen «Gavotte» var derimot ikke spesielt bra med svak intonasjon og presisjon. «Air» var gripende vakker, mens finalesatsen «Rigadoun» boblet av musikalsk overskudd og lek. Bassistene kom her uventet fram på scenen og leverte en spenstig koreografi dansende med sine instrumenter. Slike grep er forfriskende i en litt stivnet musikalsk sjanger.

«Utenat-varianten» er interessant, men ikke automatisk en banebrytende opplevelse. Musikerne samordner kroppsspråk, mimikk og armbevegelser med front mot publikum. Dette gir en viss ekstra energi som er følbar, men noen ganger blir bruken av fysiske bevegelser i meste laget. Det er faktisk ikke nødvendig med nye formidlingsgrep når musikken står trygt på egne bein. Rolige sekvenser gjør gjerne et sterkere inntrykk når det er tonene som er i sentrum, ikke alskens bevegelser i tillegg.

Dmitri Sjostakovoitsj' «Kammersymfoni» er en ytring på mange plan, dypest sett en musikalsk protest mot krig, fascisme og Stalins terrorstyre. Dette ble en betydelig sterkere opplevelse enn Grieg og var konsertens desiderte høydepunkt. Komposisjonen har enorme kontraster med et budskap om liv og død i mange fasetter. Tolkningen til Det Norske Kammerorkester var minnerik fordi musikerne forsto sprengkraften og smerten i verket og formidlet alt bokstavelig talt uten sikkerhetsnett. Sjostakovitsj' toner skifter fra håp til den sorteste fortvilelse, og i dette verket fungerte musikernes mimikk og sceniske samhandling på gripende vis. Vårt fremste kammerorkester demonstrerte en enorm kollektiv kraft. Musikerne leverte sterke bidrag både enkeltvis og i gruppespill. Det er hørbart når aktørene kontinuerlig ser på hverandre, puster sammen og spiller for livet.

I Arnold Schönbergs berømte «Verklärte Nacht» ble scenen ytterligere lyssatt, men musikerne spilte også i perioder nesten i mørket. Dette grepet hadde dessverre en del begrensninger, samspillet var for så vidt tilfredsstillende, men jeg savnet den helt stringente og synkrone presisjonen i verkets første del. Da lyset ble skrudd på etter hvert, ble både utførelse og opplevelse løftet opp på et høyere nivå.

Det å spille uten noter og lyssette et orkester på scenen, er ikke uproblematisk. Konseptet byr på muligheter, men må gjøres med forstand. Ikke alt fungerte like bra, men musikerne er modige som utforsker nye ideer.