Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Spilte parykken av mester Bach

Oppspillet var forrykende i Universitetets aula fredag kveld, da Oslo Kammermusikk Festival dro i gang årets festival, den tolvte i rekken, med J. S. Bachs «Brandenburgerkonsert nr. 3», for anledningen lagt i hendene på ti elever fra Barratt Dues Musikkinstitutt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Verket selv er jo velkjent inntil det forterpede, men åpenbart ikke for disse musikerne, som spilte parykken av den gamle mester allerede før åpningslinjene fikk klinge ut. Åpningstemaet jog gjennom instrumentgruppene, fra topp til bånn og tilbake igjen, før de pur unge musikerne hev seg inn i rekken av nye temaer fra Bachs overflødighetshorn.

Det låt røft og riktig, med tempo som dirret av den spesielle friksjonen som kan oppstå når maksimal innsatsvilje tøyer egne spilleferdigheter til bristepunktet.

Men aldri over, ikke minst takket være rutinerte Knut Johansen på cembalo, som maktet å tøyle iveren uten å disiplinere foredraget.

Bestilt

Jo Strømgrens skreddersydde ballett, «Et optimistisk møte mellom ustemt kropp og stiv bratsj», brakte oss videre, med Bergmund Waal Skaslien som agerende musiker i tillegg til Strømgrens virtuose danseoppvisning.

Høydepunkt

Sammen balanserte de på den hårfine grensen mellom opprørsk humor og streng podiedisiplin som definerer enhver konsertsituasjon, også når den ikke gjøres til tema som her.

Kveldens høydepunkt ble likevel Olivier Messiaens «Kvartett til tidenes ende» fra 1942, med Arve Tellefsen på fiolin, Hans Christian Bræin på klarinett, Raphael Wallfisch på cello og Håkon Austbø på klaver. Dette er musikk som ikke bare fordrer teknisk mesterskap, men framfor alt vilje til å gå inn i hele uttrykksregistret fra ekstatisk lovsang til avgrunnsdyp fortvilelse.

Og slik låt det gjennom musisering i særklasse, som utforskning av eksistensens ytterregister.