LORRYISME: Lobbyisme er blitt Lorryisme, skriver Eirik Lysholm i denne kronikken der han etterlyser grep om mediepolitikken. Bildet er fra det famøse «nachspielet» på Lorry. Foto: Privat
LORRYISME: Lobbyisme er blitt Lorryisme, skriver Eirik Lysholm i denne kronikken der han etterlyser grep om mediepolitikken. Bildet er fra det famøse «nachspielet» på Lorry. Foto: PrivatVis mer

Spinnvill kamp om mediene

MEDIEPOLITIKK: Debatten om A-pressens kjøp av Edda Media og salg av TV2 avbrytes jevnlig av noe som minner om ekstra nyhetssendinger og såpeoperaer. Hvem har regien?

Det er innholdet, både i debatten og i de avisene som står for mediemangfold, som bør være viktig når vi diskuterer mediepolitikk. Et sentralt poeng er at vi har høy nok etterspørsel blant forbrukerne, men ikke nok annonsekroner til å gi lille Norge et så stort mediemangfold som vi tar for gitt - og som samtidig tilfredsstiller de største medieeiernes stadig høyere krav om overskudd.

Politikernes viktigste oppgave er å ta stilling til om vi ønsker konkurranse mellom mange eller store overskudd for noen få. I stedet lar aktørene seg styre av ord og uttrykk som har til hensikt å fremme de enkelte parters finansielle interesser. Gang på gang klarer dyktige spinndoktorer å dreie fokus vekk fra sakens kjerne, og viktige spørsmål forblir ubesvart. De siste dagene har alt annet druknet i munnhuggeriet mellom næringsminister Trond Giske og Telenor-styreleder Harald Norvik.

Det startet med bruken av ordet «hjemkjøp» da A-pressen kjøpte Edda fra britiske Mecom. En måned senere har A-pressen solgt sine TV2-aksjer til danske Egmont, og i praksis flagget ut Norges nest største TV-kanal for å finansiere et «hjemkjøp». Dermed bør det være åpenbart at bruken av ordet «hjemkjøp» var situasjonsbestemt og ikke et uttrykk for en faktisk holdning fra A-pressens side. Likevel har mange redaksjoner ukritisk kjøpt terminologien, og «hjemkjøp» har festet seg som et følelsesmessig godt argument for å gi goodwill til A-pressen.

Danske Egmont, som nå overtar hele eierskapet i TV2, er ifølge A-pressen og LO en god medieeier og utgjør ingen fare for mediemangfoldet. Det samme kvalitetsstemplet har de ikke gitt det svenske aviskonsernet Stampen som kjempet mot A-pressen om å overta Edda. Stampen - med tradisjon for å drive konservative aviser med samme utgangspunkt som Edda-avisene - kan ikke sammenlignes med Mecom. Stampen har hovedkontor i Göteborg, tre timers biltur fra Oslo, og eier aviser som Bohusläningen og Strømstads Tidning nærmest i nærområdet til Edda-flaggskipet Fredriksstad Blad. Jeg kan ikke se at Stampen er noe verre enn Egmont, men det var de da A-pressen argumenterte for å få det som de vil. Eller ga det en «spin», som engelskmenn ville sagt.

Et annet spørsmål som melder seg, er hvordan LO ville reagert om det var NHO som ønsket å flagge ut et så stort selskap som TV2? Hadde det vært like uproblematisk da? Og er ikke Trond Giskes reaksjon på salget akkurat den samme som vi i en normalsituasjon, der LO ikke var selger selv, ville forventet av nettopp LO? I stedet har vi fått en diskusjon rundt Trond Giske og hans håndtering. Lobbyisme er blitt lorryisme, og plutselig snakker alle om hva Giske sa eller ikke sa på utestedet Lorry etter NHO-middagen.

Fra A-pressen har vi flere ganger hørt at Edda ble kjøpt fordi lokalmediene trenger en sterkere eier for å satse mer på digitale plattformer og styrke seg i det nasjonale annonsemarkedet. En måned senere selger de TV2 som sitter på Norges kanskje sterkeste digitale utviklermiljø og en meget solid nasjonal annonseposisjon. Det henger rett og slett ikke på greip, men er et uttrykk for at man finner argumenter som passer for å få det som man vil. Og på veien unngår man kanskje ubehagelige spørsmål.

For hva er egentlig et reelt mediemangfold? Jeg forsøkte å reise problemstillingen i en kronikk som ble publisert i flere aviser samme uke som Edda-kjøpet. I Mentor Medier mener vi at mediemangfold handler om antall stemmer som leverer primærjournalistikk og er i konkurranse med hverandre, og ikke om antall kanaler man har for å distribuere den samme stemmen.

Vi er grunnleggende uenig i A-pressens retorikk om at de styrker mediemangfoldet gjennom å kjøpe Edda. I kronikken satte jeg spørsmålstegn ved at A-pressen slapp unna med å snakke om mediemangfold som om det handlet om en konkurranse om annonsekroner med aktører som Google og Facebook, og ikke om den innholdsleveransen som mediepolitikken egentlig skal regulere. En setning om at Dagsavisen vil kjempe for alle utsatte nr 2-aviser, fikk A-pressen til å reagere. De fant det rart at vi gjennom andre medier - og ikke i direkte kontakt - signaliserte interesse for noen av avisene deres. At vi hadde hatt direkte kontakt, var tydelig glemt. Men dermed skiftet debatten fokus - igjen.

Hva som var i fokus på Lorry, ser ingen ut til å kunne gi et helt klart svar på. Men debatten rundt Trond Giskes rolle har fått større oppslag enn argumentasjonen bak Giskes budskap om at Telenor og LO, som eiere av A-pressen, burde stoppet TV2-salget. Han fikk støtte av Ap-kollega Gunn Karin Gjul, men nå brukes det mot dem at de er trøndere. Hvorfor? Fordi Polaris, som også ville kjøpe Edda, holder hus i Trondheim.

Dessverre er det slik at vanlige folk mister interessen for den faglige debatten rundt medienes rammevilkår når de presenteres for historier som den om Giske på Lorry. Så spørs det om de fatter interesse igjen når Telenor skal finne kjøper av sin eierpost i A-pressen og Schibsted gjør et nytt forsøk på å overta Polaris. Et åpent spørsmål er hvem Polaris skal alliere seg med slik at de kan beholde et sterkt selskap med base i Trondheim. Strategien dreier seg nok om hvordan de skal unngå å bli spist av Schibsted hvis Edda-kjøpet åpner for ny tolking av eierskapsbegrensningene.

Et annet sentralt spørsmål dreier seg om det finnes norske aktører med vilje og kapital til å kjøpe Telenors aksjer i A-pressen. Stampen kan fort være tilbake på banen som den eneste potensielle kjøperen og partneren for LO. I så fall finnes det sikkert gode argumenter for det også, selv om det i praksis innebærer at et «hjemkjøp» har ført til to salg til utlandet.

I mellomtiden kan Mentor Medier, som jeg representerer, Dagens Næringsliv-eier NHST Media Group og Dagbladet-eier Berner Gruppen stå igjen som sentrale aktører og de eneste vesentlige leverandører av alternativ journalistikk. Får vi med oss rammevilkår som sikrer at vi kan opprettholde et reelt mediemangfold i Norge?

Eirik Hoff Lysholm
Eirik Hoff Lysholm Vis mer