Spion ved Fronten

PARIS (Dagbladet): Den amerikanske journalisten og forfatteren Mark Hunter, 45, har tilbrakt et år sammen med grasrota i det franske høyreekstremistiske partiet Nasjonal Front. Boka «En amerikaner i Fronten» forteller om hans sterke opplevelser blant Jean-Marie Le Pens undersåtter. Det var ikke alltid like lett å bevare fatningen.

- Flere ganger hadde jeg lyst til å kaste opp. I denne gruppen mennesker som virker normale, snakker fransk, arbeider og utretter ting kan de plutselig komme med uhyrlige påstander, rasistiske og voldelige. Du lurer på hva som har skjedd, men alle andre oppfører seg som om det er normalt. Ingen protesterer, forteller Mark Hunter.

Hedninger

Han liker dårlig å bli fotografert, for han hevder at Nasjonal Front har sympatisører i Norge også, særlig i de såkalte hedningmiljøene, som Norge er et av sentrene for. I Paris har han ny adresse og telefonnummer. Men blant Frontens medlemmer opptrådte han åpent, som amerikansk journalist.

- Jeg sa jeg var der for å finne ut hvem de var. De åpnet døra for meg og sa de ikke hadde noe å skjule. Men jeg ble aldri deres venn, og beholdt mine meninger for meg selv.

Et av de viktigste fundamentene i Fronten er familien, ifølge Hunter. Følelsen av å høre til en familie og ideen om å holde den sammen. Akkurat som familier ikke kaster ut sorte får, kaster ikke Fronten ut rasister eller voldelige skinheads.

- De fleste Frontmedlemmene hater ikke innvandrere, men vil at de skal reise. Det er mange motorer som driver Fronten. Rasisme er en av dem. Frykt er en annen. Særlig blant de eldre medlemmene, som frykter forbrytelser, er redde for å miste pensjonen og raser mot enhver forandring. De vender seg mot sosiale ordninger fra middelalderen. Jeg ble sjokkert over elitismen. Fronten ledes av en elite med absolutt makt, sier Mark Hunter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Motkultur

Etter å ha infiltrert Fronten i et år anser han den som en motkultur.

- Det er som et omvendt 60-tall. Ekstreme høyrefolk er som hippier. De har sin egen verden, sin egen litteratur, sine egne institusjoner og sitt eget tankesystem. De er disiplinerte og rigorøse. Kulturen er en definisjon av rasen. Alt som er utenfor er en trussel mot den. Rasen kan ikke absorbere andre kulturer uten å bli ødelagt.

- Kan du gi noen eksempler? Fronten styrer jo fire byer?

- De raderer ut foreninger som for eksempel fremmer sport blant forskjellige raser. De vil ikke at flere etniske grupper skal omgås. De hater rapmusikk eller enhver musikk som ikke er laget av franskmenn. De sorterer litteratur i bibliotekene.

For Hunter er dette den vanskeligste boka han har skrevet. Det verste var å kontrollere følelsene.

- Jeg tilbrakte så mye tid sammen med dem at jeg begynte å tenke som dem. Det viste meg hvor skjør min egen verden er. Jeg tenkte aldri på mine egne verdier eller hva jeg skulle tro på den måten. Verden er en subjektiv konstruksjon. I denne motkulturen lever Frontens medlemmer i sin egen verden og der blir det de sier virkelighet. De tror verden faller sammen av korrupsjon. Den er et forferdelig sted og de må leve i den. De føler seg som ofre for en intern sammensvergelse som skal ødelegge Frankrike. Mange tror en borgerkrig er brutt ut. De som er imot er idioter eller forrædere.

Mark Hunter hevder at Nasjonal Fronts suksess kommer av at den jobber hardere enn andre partier. Den går ut til folket, fra dør til dør, mens tradisjonelle partier fremdeles tror de kan vinne velgere på TV. Frontens neste seier kan bli over regionen Provence i Sør-Frankrike. Valget er i midten av mars.

Mark Hunter