Spionene som traff veggen

Da de første piggtrådsperringene dukket opp i Berlin i 1961, ble en ung etterretningsagent sendt til byen for å følge utviklingen fra dag til dag. Muligens hadde han også til oppgave å redde britiske agenter ut av østsonen før det var for seint. Hans navn var David Cornwell, bedre kjent som John Le Carré, den kalde krigens mest dypsindige kronikør.

To år etter at Muren var reist, utga Le Carré romanen «Spionen som kom inn fra kulden». Ingen som har lest boka, vil glemme den dramatiske avslutningen; skildringen av Muren, piggtråden, silhuetten av vakttårnene, lyskasterne som feier over sonen som må krysses, skuddene som avslutter det tragiske løpet mot friheten.

David Cornwells spionkarriere var over. En lysende framtid som forfatter lå foran ham. Hans hovedverk, sagaen om etterretningsagenten George Smiley, begynner og slutter ved Muren i Berlin. Le Carré revolusjonerte spionroman-sjangeren. Hans bøker ble motstykket til Ian Flemings umåtelig populære serie om James Bond. Bond beveget seg stort sett i eksotiske omgivelser, med vakre damer, ristet martini og riktig årgang champagne. Le Carré lot med få unntak sine spioner vandre omkring i grå og mørke gater i Berlin, London, Paris og Hamburg. Bond representerte ifølge Le Carré «drømmen om den materielle overfloden» med sine biler og sin eksklusive smak. Le Carrés egen hovedskikkelse George Smiley var en grå eminense, en skarpsindig, alt annet enn fargerik organisator. Le Carré skildrer speilkrigen, jakten på muldvarpene, de utplasserte agentene. Den var ikke mindre intens i virkelighetens verden. Opp gjennom etterkrigstida har særlig England, men også Tyskland, Frankrike og USA, vært hardt rystet av den ene spionskandalen etter den andre. Spionene ble både helter og skurker, og jakten på dem ga stoff både til populærlitteratur og dyptpløyende menneskeskildring, til det ene dramaet mer paranoid enn det andre, nedtegnet i et raffinert språk av en moderne generasjon spionforfattere; først og fremst John Le Carré og Len Deighton.

George Smileys hovedmotstander er Karla, russisk etterretningsagent. Ikke før i siste kapittel av Smiley-sagaen, «Den usynlige spion» (1980), møter han sin rival og ser at han har «et menneskelig ansikt med foruroligende klarhet». Vi er tilbake ved Muren, ved Checkpoint Charlie. Smiley vet at han ikke er så ulik sin motstander, de er begge mennesker med et innfløkt privatliv og med sine svakheter. Det var Muren som gjorde dem til myter for hverandre, til sjakkbrikker og marionetter. Da Muren falt, forsvant den bærende kulissen fra spionlitteraturens teaterscene. Verden åpnet seg. Det er blitt både lettere og vanskeligere å være spenningsforfatter siden Muren ikke lenger er noen målestokk.