Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Spioner i tåkeheimen

Her måtte noen åpenbart snakke sammen før noe sa for mye.

FANGET I TÅKE: Justisminister Anders Anundsen (Frp) har fått en komplisert overvåkingsproblematikk i fanget. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
FANGET I TÅKE: Justisminister Anders Anundsen (Frp) har fått en komplisert overvåkingsproblematikk i fanget. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer
Kommentar

Uttalelsene fra norske myndigheter etter Aftenpostens avsløringer av falske basestasjoner i Oslo i helga var usedvanlig tåkete. De ga inntrykk av at de visste mer enn de kunne si og at avsløringen kom usedvanlig ubeleilig. Det var åpenbart at noen måtte snakke sammen før man sa for mye. I går hadde man summet seg. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) sendte i går sin rapport til Justisdepartementet og Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Konklusjonen er at avisas funn sannsynligvis er reelle. PST besluttet så å starte etterforskning. Alt etter flengende kritikk for uakseptabel passivitet.

De hemmelige tjenester skal sikre nasjonen og borgerne mot terrorvirksomhet og spionvirksomhet fra fremmede makter. De må selvfølgelig tenke før de taler. De kan heller ikke si alt de vet. Det kan skade oppdraget de er gitt av politiske myndigheter. Det kan skade forholdet til samarbeidende lands hemmelige tjenester. Resultatet er at de ofte må trå vannet og si ingenting på flere forskjellige måter, med den bivirkning at det åpner for spekulasjoner.

Det er mer enn en generasjon siden lektor Peder Martin Lysestøl fant og avbildet ledninger i sitt gamle telefonsystem som tydet på at han var avlyttet. Han fikk det ikke bekreftet, verken av Televerket eller av Politiet. Lysestøl var ikke alene. Mange venstreradikale var overbevist om at de ble overvåket. Mystiske klikk i telefonen ble tolket som ugjendrivelige bevis. Den store majoritet mente imidlertid at det var tankespinn. De kunne ikke tro så vondt om Televerket, POT eller USA.

Seinere ble vi klokere. Lundkommisjonen leverte overveldende dokumentasjon på at det de fleste trodde var paranoia, var sant. Den ulovlige overvåkingen i etterkrigstida hadde vært omfattende. Omfanget av mapper og erstatningsbeløp ble etter hvert enormt. Politiets overvåkingstjeneste lå med brukket rygg. Det skulle ta veldig lang tid før tilliten til PST og E-tjenesten var gjenopprettet. Faktisk måtte nye farer true.

Med angrepet på World Trade Center i New York 11. september 2001 og de seinere aksjoner i Madrid og London, var trusselbildet endret. Borgere i vestlige land innså at det var viktig for sikkerhetstjenesten å ha visse fullmakter. Trusselen er blitt enda mer alvorlig etter etableringen av den islamske terrororganisasjonen IS. Mange vil i tillegg mene at det har oppstått en ny kald krig mellom vesten og Russland. Fiendebildet er blitt mangfoldig og uoversiktlig. De teknologiske muligheter for overvåking er dessuten blitt nærmest grenseløse.

Før var bildet av overvåking en hemmelig bunker på Ruseløkka, båndopptakere i niende etasje i Folkets Hus og inkompetente polititjenestemenn med filthatt og trenchcoat. Nå er vi omgitt av trådløs teknologi. Alle med smarttelefoner går rundt med mer overvåkingsteknologi på innerlomma enn det gamle POT hadde til rådighet.

Samtidig er vi bevegelige mål for all verdens spionteknologi. Storebror — hvem han enn måtte være — ser oss ustanselig. Så lenge det er antatt vennligsinnede stater, banker og bompengeselskaper som registrerer oss, vil flertallet akseptere det — det viser meningsmålinger. Men hvis det er russere, kinesere, muslimer eller industrispioner som gjør det, stiller saken seg annerledes.

De som er satt til å passe på oss er på sin side regulert av lovgivning. Det finnes grenser for hvor mye de hemmelige tjenester kan kikke oss i kortene uten en formell rettskjennelse. Og selv da vil bare et fåtall personer kjenne til det for ikke å avsløre metoder. Nå har opposisjonen på Stortinget bedt om en redegjørelse fra justisministeren om de faktiske forhold. Kanskje må redegjørelsen finne sted i «egnede fora», altså ikke i full åpenhet. I mellomtida må Justisdepartementet og PST finne ut hva de vet, hva de kan si, hva de ikke kan si, eventuelt finne ut om norske politiske myndigheter og næringsliv er utsatt for overvåking eller spionasje.

Hvis det virkelig er spioner som har opprettet falske basestasjoner i Oslo sentrum og det er journalister som varsler oss, og ikke våre egne ressurssterke tjenester, er det svært alvorlig. Det er det også hvis det er allierte som tar seg til rette. Da gjelder det for hysj-sjefene å ha en god forklaring.