Spionfrykt og gravskjending

Standardverk om sovjetiske krigsfanger i Norge

BOK: Etter nærmere 500 sider konstaterende akademisk prosa, har historikeren Marianne Neerland Solheim plukket fra hverandre de fleste overleverte forestillinger om de russiske krigsfangene i Norge. Samtidig har hun lagt fram nye kjensgjerninger. Også forestillingen om at alle sammen ble tatt av dage eller havnet i straffearbeidsleir da de ble sendt tilbake til Stalins Sovjetunionen, er svekket. Selv om det fantes en ordre (Nr. 270 av 16. august 1941) som kategoriserte krigsfanger som landsforrædere, ble over halvparten sendt hjem, og langt nær så mange som tidligere antatt ble skutt eller sendt på tvangsarbeid. Vakkert er dette uansett ikke.

Operasjon asfalt

Det som imidlertid gjør størst inntrykk er en epilog til selv avhandlingen. Den er viet «Operasjon Asfalt». Det var 93 318 sovjetiske krigsfanger i Norge. De ble brukt til slavearbeid, og det blir anslått at 13 000 døde. Til sammenlikning var det 10 260 norske krigsdødsfall (sivile og militære i inn- og utland), mens tyskerne hadde 11 500 falne i Norge. De sovjetiske fangene som døde ble gravlagt på krigskirkegårder, kirkegårder og ved militære og sivile anlegg i utmark, myrlendt terreng og utilgjengelige fjellområder. I 1948 ble «Operasjon Asfalt» påbegynt, den besto i å flytte de gravlagte sovjetiske soldatene til et felles gravsted på øya Tjøtta i Nordland. Operasjonen fikk dette navnet fordi likene ble fraktet i asfaltsekker. Innvielsen av krigskirkegården på Tjøtta fant sted 8. juli 1953.

Flyttet graver

Flyttingen innebar at mange minnesmerker og gravmonumenter ble revet ned, og Marianne Neerland Solheim spør hva som var hensikten med å samle alle gravene langt fra allfarvei på Tjøtta? Norske myndigheter var usikre på sovjetiske myndigheter: «Frykten for spionasje var åpenbar, og myndighetene ønsket å forhindre at sovjetiske representanter skulle benytte bekransing av gravmonumenter over hele landet som påskudd til å drive spionasje.» Spionasje ble bekjempet med historieforfalskning. Om lag 200 gravplasser ble flyttet og uansett begrunnelse førte dette til at denne delen av krigshistorien ble radert bort. Spionfrykten usynliggjorde de sovjetiske krigsfangenes skjebne på norsk jord. Nå rauser også dette skjelettet ut av skapet: Diskusjonen har så vidt begynt, fangene ble brukt til slavearbeid av Hydro, sivile entreprenører som arbeidet for NSB og skogeiere. Rikspolitisk skapte ikke gravflyttingen reaksjoner, men lokalt ble det protestert både i Tromsø, Narvik og Mo i Rana. I Mo ble det demonstrert mot flyttingen og det ble truet med streik ved Jernverket og på jernbanen. Folk ga uttrykk for, som forfatteren skriver, «at de var tilfreds med at disse allierte, som helt fram til døden tok lidelsene med en ufattelig sinnsro og tapperhet, var stedt til hvile under verdige forhold i byen. De ville alltid minne dem om {lsquo}evig vennskap over landegrensene\'. Det var årsaken til at flyttingen ble betraktet som gravskjending.»