Foto: Lillian Nordbø / fotograflilliannordbo
Foto: Lillian Nordbø / fotograflilliannordboVis mer

Abortloven:

Spiren i magen var levedyktig, men ville aldri kunne snakke eller gjenkjenne mennesker

I høst følte jeg at det var mange der ute som demonstrerte for meg, som talte min stemme når jeg satt hjemme uten krefter eller emosjonell mulighet til å involvere meg i debatten.

Meninger

Noen valg er bare ubeskrivelig vanskelige å ta, uansett hvor sikker man er på hva man vil velge. Men for oss var dette det riktige valget.

Emma Larikka. Foto: Anita Meling
Emma Larikka. Foto: Anita Meling Vis mer

Å bli møtt med informasjon om at vi bærer på et foster med en sjelden og svært alvorlig genfeil, var nedslående for oss. Man har jo rukket å bli glad i den lille gullklumpen i magen.

Uker i berg-og-dal-bane, små oppturer, mange nedturer, som endte med disse harde, kalde fakta om at spiren vår med sikkerhet ville ende med det helsepersonell beskriver som «alvorlig til dyp psykisk utviklingshemming», men «levedyktig».

Det er ikke noe tegn til hjertefeil eller organsvikt som vil resultere i en sikker død. Men å aldri kunne snakke, sitte oppreist, gå på do eller gjenkjenne mennesker man er glad i.

Å leve med daglige epilepsianfall, smerter, autisme og sannsynligvis mange flere utfordringer og diagnoser det er for tidlig å stille. Så gjenstår spørsmålet: Hva er egentlig «et liv»? Det er bare EN ting som skal være sikkert: at dette spørsmålet skal det ikke være opp til noen andre å svare på enn meg og Patrick – ingen andre enn dem som skal leve med konsekvensene og belastningen det endelige valget vil føre med seg.

Det skal også nevnes at tilstanden ikke er arvelig og ikke miljøpåvirkelig. Det er med andre ord ingenting vi kunne gjort annerledes eller tatt hensyn til. Det er viktig for meg at du som leser dette skjønner at det kan ramme hvem som helst helt tilfeldig – uansett alder, gener, inntekt og annet. For det er nå i 2019 – etter høstens hete debatt – rettighetene våre virkelig står på spill!

Professor emeritus Ole Erik Iversen ved Universitetet i Bergen har anslått overfor Aftenposten at med en strikt definisjon av hva som er et såkalt levedyktig foster, vil 80–90 prosent av abortene som i dag innvilges etter paragraf 2 c, bli forbudt. Kjell Ingolf Ropstad startet det nye året med å gjøre det klinkende klart at denne endringen var en av de viktigste sakene å få gjennomslag for i forhandlingene.

Men det er også en annen grunn til at jeg skriver dette innlegget og «deler med hele verden». Siden videregående har jeg gått i tog på 8. mars, på Pride, og ved flere andre anledninger når det har vært behov for det. Stått opp og gått for dem som ikke kan/vil/tør å gå.

Lørdag 17. november, var det «min» tur. Jeg satt hjemme i tunge, dype tanker. Vi hadde fått beskjed fra Stavanger Universitetssykehus om at noe kunne være galt, og at vi burde begynne forberede oss på det verste. Mandag morgen skulle jeg reise til St. Olavs hospital i Trondheim på mitt livs største prøvelse av en undersøkelse.

Meningsutvekslingene i media føk over hodet på meg. Mange mente fosterets rett til liv hang høyere enn min rett til å bestemme over egen kropp, Patrick og min rett til å bestemme over egen fremtid og hva man som forelder mener er best for ens egne kommende barn. Det stakk.

Men da bildene fra abortdemonstrasjonen møtte meg den lørdags ettermiddagen, følte jeg en enorm støtte. Tusenvis av mennesker stilte opp i 33 byer i Norge! Jeg følte jeg hadde 70 prosent av nordmenn i ryggen. At der ute var det noen som gikk for meg, som talte min stemme når jeg satt hjemme uten krefter eller emosjonell mulighet til å involvere meg i debatten.

TUSEN TAKK TIL DEG SOM DEMONSTRERTE. Aldri tro det er uten betydning! Og ikke minst tusen takk til alle de gode, vakre menneskene vi har rundt oss av venner og familie som har støttet oss i hele denne prosessen.

Dagen etter at vi fikk de endelige, nedslående svarene fra de siste testene, sto du, Bent Høie, på høring vedrørende endring av den «diskriminerende paragrafen» jeg sto på terskelen til å benytte, og understrekte at dere i større grad vil legge vekt på «kvinnens livssituasjon».

Jeg tenkte «hva f***?!». Hvem er egentlig best skikket til å ta hensyn til kvinnens livssituasjon enn kvinnen selv? Og hva med meg? En frisk 30 år gammel gift kvinne i fast jobb med høy utdanning som eier egen bolig, uten barn fra før. Hvor sykt må fosteret mitt i magen i fremtiden være for at jeg skal «få lov» til å ta det bort?

Hvem er du som tror du vet bedre enn meg om hva som angår meg og mitt liv? Hver kvinne må selv få bestemme hva som er riktig for henne, hennes livssituasjon og hennes barn. Stol på at vi velger det riktige. Og ikke glem at din politikerkarriere ville gått dukken om du ble tvunget til å bære frem et alvorlig pleietrengende barn, særlig med de pleiepengeordningene og velferdsgodene dere opererer med.

I 2018 feiret vi 40 års jubileum for Abortloven. Samtidig er jeg helt enig i at loven burde kunne diskuteres, men ikke på premisset om at et lite utvalg hårsåre folk føler seg diskriminert, at kristenkonservative hyklere er redde for fremtiden og/eller at maktsyke partiledere er desperate.

Man må kunne diskutere på bakgrunn av at dagens teknologi åpner for nye muligheter til å tilegne oss kunnskap på, foreldres mulighet til å ha en større innvirkning på eget liv og velferdssamfunnets mulighet til å tidlig legge til rette for dem som trenger det aller mest, det være seg sørgende foreldre, eller barn og familie med fysiske og mentale utfordringer.

Når vi har teknologien til å forutse, forebygge eller eventuelt forhindre så mye lidelse, la oss som vil få lov til å bruke den. La mindre ressurssterke grupper også få tilgang til og kunnskap om tidlig ultralyd, og muligheten til å ta et kunnskapsbasert valg – slik det gjøres i resten av Norden.

Det er et paradoks at det faktisk er på grunn av teknologiske fremskritt vi kan utvidede begrepet «levedyktig» (takket være en rekke medisiner og teknologiske hjelpemidler), men at vi her risikerer å bli nektet å benytte andre former for teknologiske fremskritt.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle jeg har vært i kontakt med på både SUS Stavanger universitetssjukehus, St. Olavs og Haukeland universitetssjukehus i denne prosessen. Dere har møtt oss på en god og ærlig måte, uten fordommer og uten forutinntatthet. Dere har tilnærmet dere på medmenneskelig vis, og jeg har aldri kjent på forventninger eller press på å ta det ene eller det andre valget.

Samtidig har dere vært brutalt ærlige og faktaorienterte på hva som kan møte oss, men også informert oss om at vi vil få hjelp, støtte og veiledning videre uavhengig av valget man faller på. Et slikt dyktig og erfarent helsevesen er den beste oppskriften på et godt og medmenneskelig samfunn som ivaretar alle sine borgere, både mor, far og barn.

Så vær så snill, ikke gjør vårt livs vanskeligste valg vanskeligere. Vi kommer alltid til å ha et barn for lite. Men ingen skal få oss til å tvile på at det faktisk er mulig å ta vanskelige, men veloverveide valg av ren kjærlighet.

PS: Jeg har en iboende tro på at ingenting så vondt at det ikke kan være godt for noe. Med dette innlegget håper jeg flere får med seg hva som egentlig står på spill for tiden, og hvor mye hver enkelts engasjement betyr i denne saken, så ikke vær redd for å dele.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.