Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Spis mindre, gå tur

«Eldreliv» er dyster lesning, men det finnes håp.

GOD ALDERDOM: Guro Hoftun har skrevet en mangfoldig bok om eldreliv. Foto: NTB SCANPIX / SHUTTERSTOCK
GOD ALDERDOM: Guro Hoftun har skrevet en mangfoldig bok om eldreliv. Foto: NTB SCANPIX / SHUTTERSTOCK Vis mer

Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle». Dette Cicero-sitatet er hentet fra «Eldreliv», men det er også tittelen på sykepleier Runar Bakkens bok om å bli gammel. Det er to av påfallende mange – og gode - bøker om den fryktede alderdommen som har kommet i år. Eksempelvis også Sissel Grans «Inni er vi alltid unge» og Tor Age Bringsværds «Mens jeg har dere her».

VG-journalist og forfatter Guro Hoftuns «Eldreliv» er en oppfølging av den brageprisnominerte «Storbarnsliv». Den handler om de vanskelige tenårene, der Hoftuns forhold til tenåringsdatteren går som en rød tråd gjennom boka. Her er det forfatterens forhold til moren som danner ryggraden.

Moren er som veldig mange andre eldre; ung i hodet, men med en sviktende kropp. Hun trosser datterens gode råd om å spise mindre og bevege seg mer. En av bokas mange fine bilder er da Hoftun iler gjennom Gardemoen med moren i rullestol – og reflekterer at for bare noen tiår siden var det omvendt. Den alltid travle moren halset avgårde med henne i barnevogn.

Sykehjemshistorier

«Eldreliv» er både grundig og flerfoldig. Hoftun bruker forskning, fagfolk, egne erfaringer og ikke minst et utall møter med eldre mennesker. Disse møtene er en featureaktig blanding av portrett og intervju, der mange allerede har stått på trykk i «VG Helg».

Vi møter en tidligere adjutant for Kong Olav, som nå bor på sykehjem fordi kroppen svikter. Vi møter ektemannen som i tjue år har pleiet sin demente kone, fordi han mener hun ble neglisjert på sykehjemmet. Det er en av mange begredelige sykehjemshistorier i boka. Vi følger en somalisk hjemmesykepleier på jobb. Hun gjør seg noen tanker om alle de gamle og ensomme eldre i Norge, med familier som ikke tar seg av dem. Vi møter også et barnebarn, hvis bestefar var en av faretruende mange eldre menn som valgte å ta livet sitt.

Eldre som ressurs

Mye av stoffet er velkjent, men Hoftun skriver flytende og godt. Min favoritt er det nydelige portrettet av Norges eldste kvinne Marie Antonette (109). Døden er naturlig nok tilstede i mange av fortellingene. Spesielt i møte med uhelbredelig kreftsyke Inger-Johanne. Hun ønsker at Hoftun følger henne gjennom de siste månedene, med håp om å gjøre døden synlig i en kultur hun mener fortrenger døden.

En av årsakene til oppblomstringen av denne type bøker, er både økt levealder og den såkalte eldrebølgen. Det betyr at Norge fylles opp av pensjonister som ingen tilsynelatende har bruk for. Akkurat dét er Astrid Nøkleby Heiberg opptatt av. Hun var Norges eldste stortingsrepresentant, og mener eldre i langt større grad bør ses på som en ressurs. Det samme sier det nygifte ekteparet Thon. Olav Thon var 94 år da han giftet seg med sin Sissel. Deres travle hverdag kunne ta pusten fra en tredveåring. Det finnes altså håp, selv om denne boka må sies å være ganske dyster lesning. .

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media