Splatter pine galskap

«Planet Terror»: Parodisk zombieaction à la «Hot Shots».


FILM: Zombiefilmer er relativt uvanlig kost på norske kinoer, men denne uka får vi faktisk dobbel dose gørr. Mens Robert Rodriguez’ «Planet Terror» er en hyllest til og ironisering over George Romero og hans zombiefilmer, er Jonathan King og hans «Black Sheep» influert av splatstick-kongen Peter Jackson.

Splattersjangeren, filmer som viser eksplisitte og blodige voldsscener, ble allmenn anerkjent gjennom Romero mot slutten av 1960-tallet, og kom som følge av økende bruk av vold i spillefilmer.

Sjangeren ga rom for andre exploitationfilmer, filmer som spiller på sjokk, overdrivelser og grenseovertråkning, i stedet for kvalitet. Blant disse fant man etter hvert også mer komiske splatterfilmer, der absurd humor blandes med blod og innvoller. Både «Black Sheep» og «Planet Terror» tilhører denne siste sjangeren.

Godt utført


«Black Sheep» tar oss med til New Zealands grønne, frodige enger og til Oldfield Ranch, som styres av Angus Oldfield. Angus er sauebonde og glad i penger, og for å øke ullomsetningen har han startet et genmanipuleringsprogram der superull er målet. Selvfølgelig går det kjemiske eksperimentet galt, og mens Angus’ bror er hjemme for å kreve sin del av familiearven, begynner sauene å få smaken for mer enn bare gress.

Splatstick-filmene, som disse filmene som blander slapstick og splatter kalles, fikk sitt gjennombrudd med Michael Herz’ «The Toxic Avenger» (1985), og Peter Jacksons «Bad Taste» (1987) og «Braindead» (1992) – det siste en tittel som sier mye om sjangeren. Og det er tydelig at Jonathan King er inspirert av sine forgjengere.

«Black Sheep» sprenger ingen grenser innenfor sjangeren, men den er godt utført og gir deg hva den lover: Meningsløs handling med politiske undertoner, blandet med det glade og blodige vanvidd. Samtidig skjer det som oftest skjer med filmer som dette: ting føles etter hvert repeterende og intensiteten daler. Det er rett og slett begrenset hvor lenge angripende zombiesauer er underholdende.

Brent filmrull


Robert Rodriguez’ «Planet Terror» har motsatt formkurve, og er bygget etter klassisk zombiefilm-mal.

Filmen er opprinnelig første del i hans og Quentin Tarantinos tre timer lange «Grindhouse», men på grunn av lave publikumstall i USA vises «Grindhouse»-filmene hver for seg i Europa. Prosjektet er en hyllest til exploitationfilmen og en gjenskapning av det b-filmuniverset Tarantino og Rodriguez vokste opp i, der filmene var skitne og kinoene som viste dem enda mer lugubre.

Hvorvidt man skal applaudere et slikt tiltak er usikkert. Og å være dårligere enn man vanligvis er, er svært vanskelig. Likevel er det tydelig at Rodriguez har hatt det morsomt under innspillingen, der zombier splattes som blodfylte vannballonger, der onelinerne er som hentet fra floskelfylte, slimete kioskromaner og der han til slutt utstyrer hovedpersonen med et maskingevær til bein.

Selvfølgelig er dette meningsløs filmkunst, og den stadige bruken av brent filmrull, ujevn lyd, manglende scener og så videre blir kjapt mer masete enn underholdende. Hyllesten, det kraftige budsjettet til tross, viser seg også å holde et underholdningsmessig lavere nivå enn filmene han ironiserer over. Og til tross for at filmen får deg til å le en håndfull ganger, minner «Planet Terror» i all hovedsak om parodifilmer som «Scary Movie» og «Hot Shots».

KJEMPER MOT ZOMBIER: Rose McGowan og Marley Shelton i "Planet Terror". Foto: FILMWEB
KJEMPER MOT ZOMBIER: Rose McGowan og Marley Shelton i "Planet Terror". Foto: FILMWEB Vis mer
KJEMPER MOT SAUEZOMBIER: Gjengen i "Black Sheep".