Splean

Vi har fått en ny fugl i den norske rock-faunaen. Splean heter arten og kan til forveksling minne om den engelske sangfuglen Dalbello.

Splean, eller Tine Ågotnes som hun egentlig heter, er kanskje det mest spennende kvinnelige norske rock-bekjentskapet siden Vibeke Saugestad. Hun har allerede egenart som artist, skriver røffe låter; og selv om noen er anonyme, har en låt som «You Know Me» åpenbart hitpotensiale.

Bredt spekter

Men heller enn låtene, er det Splean selv som gjør dette til en spennende debut. Hun synger med en selvsikkerhet som er få artister forunt. Stemmen spiller på et bredt, unorskt spekter. Hun er ikke redd for verken å være dramatisk eller følsom, og trøkker til med sjelden nerve der det trengs.

Kåre Kalvenes har bidratt både som produsent og fødselshjelper, låtsriver og musiker. Og selv om også Chocolate Overdose-sjef Geir Luedy står co-kreditert som låtskriver er dette først og fremst et Ågotnes/Kalvenes-produkt. De har funnet frem til et lydbilde som kler både låtene og vokalisten godt. Av og til luftig akustisk, men ofte fortettet av en type små-eksperimentell, gitarbasert rockelyd som kjennetegnet mange kvinnelige artister (deriblant Dalbello) på 80-tallet.

På de sterkeste låtene fungerer det utmerket, men når soundet også brukes til å redde de svake låtene, blir plata unødvendig ensformig.

Sterkt og svakt

Låter som «Blindfold Me» og «Because» står begge fjellstøtt, mens versene i den K.D. Lang-inspirerte «Candy» nærmest forvitrer i sidrumpa gitarakkorder.

«Interior»s svakheter er en god påminnelse om hva vi har i vente. For selv om Splean beviser at hun har mye å komme med, har hun definitivt også mye å gå på.