Tegning: Finn Graff.
Tegning: Finn Graff.Vis mer

Kunnskapsdepartementet deles i to:

Splitt og fersk

Delingen av Kunnskapsdepartementet kan redusere nyslått statsråd Iselin Nybø (V) til en seremoniell snorklipper, skriver Ola Magnussen Rydje .

Kommentar

Torbjørn Røe Isaksen etterlater seg ikke bare ett par sko å fylle når han forlater kunnskapsdepartementet (KD) etter fire år som statsråd. Den avtroppede kunnskapsministeren, som nå skal fortsette statsministerskolen som næringsminister, får hele to arvtakere som avløsning. Departementet, som de siste åra har favnet om alt fra barnehage til høyere utdanning og forskning skal deles i to: Jan Tore Sanner (H) trer inn som kunnskaps- og integreringsminister, Iselin Nybø (V) som forsknings- og høyere utdanningsminister.

Skoene Røe Isaksen etterlater seg er i tillegg store. Under hans ledelse har departementet rykket opp til eliteserien. Ikke først og fremst på grunn av den politiske satsingen på området, som også har fått et løft, men fordi han er en av statsminister Erna Solbergs viktigste brikker. Med statsråder av Røe Isaksens kaliber følger det både oppmerksomhet og penger. Man kan si mye om Trine Skei Grandes valg av Kulturdepartementet som sitt nye habitat, men det er ingen tvil om at departementers status og oppmerksomhet øker når de innehas av prominente politikere. Av de to ferske statsrådene i Kunnskapsdepartementet er det bare Sanner som faller i den kategorien.

Solberg har gode grunner til å dele Kunnskapsdepartementet i to. Det at det er et stort og bredt felt er blant dem. Avstanden fra barnehagesektoren til universitets- og høgskolesektoren er lang, og områdene ikke alltid overlappende. Et samlet KD er et tidvis krevende «vugge til veldig voksen»-prosjekt.

Fordi regjeringen også vil bruke mye tid på å innfri lovnadene om tidlig innsats, lærernorm og kompetansereform, ville Sanner fått lite tid til å ivareta høyere utdanning og forskning på en god måte dersom han i tillegg skulle hatt ansvar for hele departementet. Slik har det også vært for Røe Isaksen, som i store perioder har støttet seg på at statssekretær Bjørn Haugstad (H) har tatt seg av sektorens indre behov og stridigheter, når han har vært opptatt av å krangle med lærerorganisasjoner om kompetansekrav og med elever om fraværsgrense.

Men det er også mulig å snu på problemstillingen: I situasjonene saksfelt overlapper, som for eksempel om innholdet i barnehagene og barnehageutdanningen, kan ukoordinerte statsråder fort havne på kollisjonskurs. Særlig når de kommer fra to forskjellige partier.

Trolig handler splittingen likevel mer om posisjonsforhandlinger enn at driften av departementet blir så mye bedre etter endringen. Selv om Skei Grande er fornøyd med å lede Kulturdepartementet, er det ingen hemmelighet at Venstre har siklet på KD i årevis. Men i forhandlinger ble partiet avspist med bare deler av det. Antakeligvis fordi barnehage og skole er en såpass stor velgermagnet at Høyre vil beholde posten selv.

Solberg taper likevel lite eller ingenting på å få Nybø inn som andrefiolin. Nybø er riktignok fersk på dette nivået, men til gjengjeld er hun bedre kjent med sektoren enn hva Røe Isaksen var da han tok over. Gjennom fire år i utdanningskomiteen på Stortinget har hun markert seg som en respektert politiker på feltet, med faglig innsikt og politisk teft.

Venstre er også kanskje landets mest skikka parti til å inneha ansvaret for forskning og høyere utdanning. I år etter år har de markert seg som prinsipielt urokkelige forsvarere av den frie forskningen, av akademias plass i samfunnet, og av utdanningens betydning for arbeidslivet, næringslivet og demokratiet. I tillegg har Venstre generelt, og Nybø spesielt, også vært varme forkjempere for landets drøyt 250000 studenter. En uprøvd statsråd til tross: Det er lite som kan gå galt med Venstre og Nybø i førersetet.

Spørsmålet er istedenfor hvordan Venstre vil sette sitt preg på sektoren. Regjeringserklæringen gir få hint. Luftige visjoner og tidvis flåsete formuleringer faller i skyggen av den overveldende oppmerksomheten erklæringen vier tidlig innsats, skole, barnehager, lærersatsing, digital kompetanse og innovasjon. Det mangler ikke gode tiltak. Det er bare ikke så mye nytt.

Nybøs oppgave ser foreløpig ut til å bli å videreføre allerede påbegynte reformer. Riktignok skal det flyttes en del penger når den såkalte langtidsplanen for forskning og høyere utdanning skal vedtas, men utover det er det en beskjeden intensjonserklæring fra regjeringspartiene.

En annen grunn til bekymring for Nybø og Venstre er det faktum at Høyre har plassert en tungvekter sammen med dem. Jan Tore Sanner er Høyres 1. nestleder og vil sannsynligvis bli en prioritert post i statsbudsjettforhandlinger for partiet. Det at både penger og oppmerksomhet kan hopes opp hos han vil gjøre Nybøs jobb enda vanskeligere.

Som rektor ved Universitetet i Bergen påpekte i en kronikk i Khrono: De viktigste slagene i sektoren utkjempes ikke mellom statsråden og institusjonene, men mellom statsråden og egen regjering. Taper Nybø budsjettkampen, kan hun fort ende opp som seremoniell snorklipper framfor slagkraftig statsråd.