Splittet venstreside

VENSTRESIDEN DELES i to av Norges krigføring i Afghanistan, men splittelsen maskerer en viktigere skillelinje: forskjellen mellom den globalorienterte venstresiden og den isolasjonistiske venstresiden. Samtidig synes deler av venstresiden å ha mistet retningssansen i forhold til globale utfordringer. Et nytt kompass trengs for å indikere kursen mot venstre når Norge skal navigere gjennom nye problemstillinger internasjonalt.

SVs Afghanistan-debatt er beundringsverdig. Til tross for at den interne partidiskusjonen setter SVs regjeringsmakt på spill, velger partiet å intenst debattere Norges bidrag til krigen i Afghanistan. Effekten av SVs engasjement er et kritisk søkelys mot norske aktører i Afghanistan. Dette er positivt og vitner om demokratisk vilje i partiet. Det er viktig at norsk opinion og presse opprettholder fokus og debatt på det Norge gjør utenfor landets grenser. Kun på denne måten kan vi besørge tilstrekkelig demokratisk kontroll med Norges mange bidrag internasjonalt. Dette er en forpliktelse alle aktive giverland har, men som vi i Norge ofte ikke lever opp til.

SAMTIDIG ER PREMISSENE for SVs Afghanistan-debatt håpløst snevre og gammeldagse. Mye av debatten koker ned til et «for eller mot NATO» og instinktive sosialistiske preferanser for pasifisme. Men er pasifisme en god doktrine å støtte seg på når vi skal forholde oss til borgerkrig og kaos i svake stater?

Etter den kalde krigen har vi fått to nye former for militær aktivitet: militære operasjoner hvor målet er å trygge siviles sikkerhet (som for eksempel i Sierra Leone); og militære operasjoner hvor målet er å frigjøre sivile fra autoritære despoter gjennom et regimeskifte (som i Irak).

Intervensjon hvor regimeskifte er målet synes å være feilslått, men å trygge sivile må være i tråd med venstresidens kjerneverdier. En mulig sosialistiskinspirert tilnærming til Afghanistan-konflikten er å anerkjenne behovet for aktiv krigføring – også i sør-Afghanistan. Men samtidig må det jobbes for å flytte fokus vekk fra «krigen mot terror» og over på siviles sikkerhetsbehov og sofistikert narkotikabekjempelse.

For tiden er det en reform- og læringsprosess i NATO-land knyttet til hvordan vestlige militære skal operere i svake stater som Afghanistan. Her må venstresiden melde seg på. Det handler blant annet om å bestemme hvordan militæret skal jobbe sammen med humanitære organisasjoner og om hensynet til egne soldaters sikkerhet skal komme foran sikkerheten til sivile i det landet man opererer i.

NORGES FORHOLD til FN er et annet område hvor vi trenger en nyorientering. Norge har et naivt og overdrevent positivt syn på FNs rolle i fattigdoms- og konfliktsoner. Den norske opinionen blander det FN vi (helt riktig) ønsker oss – en effektiv og snill humanitær kjempe – med det FN faktisk er i dag: en gammeldags og tungrodd organisasjon som sjelden makter å fult ut forstå og rette seg etter omgivelsene den opererer i.

Dette er uheldig gitt Norges rolle i forhold til FN: som en av hovedsponsorene for FNs aktiviteter har vi et spesielt ansvar for å drive frem reform og nytenkning rundt organisasjonen. Jens Stoltenbergs deltakelse i FNs reformpanel har vært en god begynnelse, men initiativet har hovedsakelig dreid seg om å styrke koordinering og samkjøring av ulike FN organisasjoner. Koordinasjonen i FN er oppsiktsvekkende dårlig, men enda verre er det at hver enkelt FN organisasjon ofte ikke yter god eller optimal bistand. Vi trenger en mer radikal tilnærming til FN-reform – her har venstresiden en viktig oppgave framfor seg.

ENGASJERT UNGDOM på venstresiden som heldigvis fortsatt higer etter å reise ut og redde verden må ta problemene rundt FN, og bistandsindustrien for øvrig, inn over seg. Venstresideungdommens fortrinn ligger ikke nødvendigvis i hva de kan utrette gjennom å jobbe i «felt» i sør, men hva de fra sin base i nord kan gjøre for å drive frem endring i globale politiske strukturer og instrumenter som hindrer fattige lands utvikling. Handelsbarrierer, gjeldssletting og rike lands jordbrukssubsidier er noen temaer.

Ut ifra dette perspektivet er det manglende engasjementet i Norge rundt WTO forhandlingene oppsiktsvekkende og pinlig. Bedre adgang til rike lands markeder for jordbruksprodukter fra sør er sentralt om fattigdom skal bekjempes – og handel er, på tross av at det smaker av kapitalisme, potensielt mye mer effektivt enn millionene Norge og andre land deler ut i bistand.

Den rød-grønne regjeringen har likevel valgt en konservativ linje i WTO forhandlingene som gjør bedre markedsadgang og konkurransevilkår for fattige land vanskeligere å oppnå. Isolasjonismen har med andre ord vunnet frem med sitt forsvar av en foreldet norsk jordbrukspolitikk, og venstresiden har gitt fra seg en gylden mulighet til å argumentere for norsk jordbruksreform i kombinasjon med internasjonal solidaritet.

INTERNASJONALE HENSYN må også vinne fram når det gjelder klima. Venstresiden må opprettholde fokus på klima som et globalt problem – og ikke fortape seg i diskusjon rundt marginale tiltak innenfor Norges grenser. Tiltak på hjemmebane kan gi en god signaleffekt, spennende oppdrag til norske bedrifter og institusjoner, god samvittighet og potensielt også fremskynde utvikling av ny teknologi, men vi må ikke lure oss selv til å tro at noe Norge gjør alene vil ha noen som helst virkning på den globale temperaturen.

Klimakampen kan bare vinnes om gode internasjonale mekanismer utvikles. Vi må lykkes med et forpliktende globalt samarbeid som verden aldri har sett maken til og det er på dette feltet hovedvekten av den norske innsatsen må legges.

Klimakampen har også demonstrert hvor viktige EU er. I stedet for å utvikle seg til den neoliberale høyborgen venstresiden så for seg i 1994, har EU blitt et sofistikert verktøy for effektiv mellomstatlig samhandling – ikke minst når det gjelder klima. Organisasjonen gir små stater som Norge mer makt enn vi ellers ville hatt og den kan hjelpe til med å trygge sosialdemokratiske verdier.

I tiden framover vil det bli vanskeligere å holde fast på Norge som en øy av sosial likhet og velstand uten at liknende trender opprettholdes i Europa. Sterke politiske og økonomiske føringer vil dessuten bli lagt av nye internasjonale tyngdepunkter som Russland og Kina. EU vil bli en viktig og kjærkommen motpol til disse. Organisasjonen er dermed verktøyet venstresiden i Norge og Europa trenger for å realisere sin politiske agenda både nasjonalt og globalt.

ET SOSIALISTISK INSPIRERT kompass i globaliseringens tidsalder må peke ut kursen mot en god internasjonal ramme for at Norge fortsatt kan velge å prioritere fellesgoder og felles løsninger, samt en agenda for sosial og økonomisk likhet og rettferdighet hjemme og ute.

For å oppnå dette må vi se på hvilke verktøy og virkemidler vi faktisk har til rådighet. Partipolitisk innebærer dette at de vanskelige splittelsene i regjeringen i forhold til utenrikspolitikken ikke burde inntreffe mellom SV på den ene siden og Sp og Ap på den andre. Den reelle dissonansen i dagens regjering burde ligge mellom SV og Ap på den ene siden og Sp på den andre. SV og Ap må bevege seg vekk fra isolasjonstankegangen og gjenfinne troen på internasjonal solidaritet – men denne gangen i en informert, kritisk og pragmatisk variant