VANSKELIG: F.v. Håvard (Mads Sjögård Pettersen) og Erling Riiser (Aksel Hennie) i en særdeles presset situasjon. Foto: NRK
VANSKELIG: F.v. Håvard (Mads Sjögård Pettersen) og Erling Riiser (Aksel Hennie) i en særdeles presset situasjon. Foto: NRKVis mer

Spoiler! Husker du «Valhall-soldatene»? De får et klapp på skuldra i ny «Nobel»-episode

Les ukas «Nobel»-recap.

I fjerde episode av NRKs sterke spenningsserie «Nobel» dykker vi ned i det jeg tipper har vært et helt sentralt tema å utforske for serieskaperne:

Krigerkulturen. Hva gjør det med mennesker at de har som jobb å drepe? Hvordan blir tonen dem imellom? Hvordan snakker de om det, og hvordan motiverer de seg?

NB: Her kommer et sammendrag av handlingen i helgens «Nobel»-episode. Ikke les videre dersom du ikke vil vite hva som skjer.

Og NB2: Dette er altså fjerde episode i serien, selv om det bare er tredje søndagen NRK viser serien. Første og andre episode ble sendt samlet som én lang premiereepisode.

«Til Valhall!»

Spørsmålet om motivasjon stilte jeg også i forrige ukes recap, etter at Erling og co hadde mistet en mann under et oppdrag de ikke visste hvorfor de utførte – eller hvem de utførte det for.

Men soldatmotivasjon har vært et stort tema i nyhetsbildet før, ikke minst i 2010, da «Valhall»-saken sprakk i norske medier. Soldater fra Telemarkbataljonen var filmet mens de ropte «Til Valhall!», i en reportasje i bladet Alfa uttalte de at det å være i kamp var «bedre enn å knulle». En kompanisjef ble sitert på at det var «nydelig» å høre at de sannsynligvis hadde klart å drepe Taliban-lederen som laget veibomben som drepte den 22 år gamle soldaten Claes Joachim Olsson samme år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I fiksjonsserien «Nobel», som opprinnelig var ment å handle om Telemarkbataljonen, var det patruljefører Jon Petter Hals som målbar hevnlysten etter at unge Sigurd Sønsteby ble drept av en veibombe.

«Nobel» har lagt seg nært opp til flere virkelige hendelser, den kinesiske fredspriskandidaten er et annet eksempel, men i denne episoden kommer de ekstra nær.

Slike tydelige nikk og kommentarer til store og omdiskuterte nyhetssaker har vært forholdsvis sjeldne i norske dramaserier, særlig sammenlignet med amerikanske. Desto tøffere gjort av «Nobel»-skaperne.

Oppdrag blåst i VG

Episoden starter der den forrige sluttet: Erling besøker Jon Petter på en institusjon. Han har mistet begge beina (imponerende spesialeffekter her, for øvrig). Stemningen er trykket. Erling spør om han var på Konserthuset (han stod jo på gjestelista, så vi forrige uke). Mon tro om Erling mistenker ham for å ha sendt Zamani-sms’en? Han har jo vist seg villig til å gjøre mye for å bli kvitt Zamani. Men Jon Petter sier at han ikke dro, for han synes Erling kunne ha ringt ham først.

Samtalen blir avbrutt når Erling får en sms fra troppsjef Burås om at «Afghanistan-oppdraget med Umin er blåst i VG».

Hvilket oppdrag? Vi får et nytt tilbakeblikk til Afghanistan. Patruljen skal passe på Utenriksministeren under noen viktige møter. Ikke verdens beste timing, etter at de har mistet to soldater. Og enda verre: «Det er meldt om høy fiendtlig aktivitet i området. Umin velger å ignorere vår trusselvurdering», sier Burås mørkt.

TAR SJANSER: Utenriksministeren (Christian Rubeck), her sammen med Erling Riiser (Aksel Hennie). Foto: NRK
TAR SJANSER: Utenriksministeren (Christian Rubeck), her sammen med Erling Riiser (Aksel Hennie). Foto: NRK Vis mer

Midt i ødemarka møter Utenriksministeren Rolf Innherad, Heydar Zamani (onkelen til Sharif), den norske ambassadøren, og den lokale guvernøren, som visstnok er «40 prosent Taliban». Innherad viser fram oljefeltet han mener vil kunne gjøre hele regionen selvforsynt med energi. Men avtalen må forankres både lokalt og nasjonalt, og nå er vi altså i Taliban-land. Umin skal videre i møte med landeieren, Sharif Zamani, og dit får ikke Innherad være med. Årsaken til det er antakelig den ekstra, hemmelige gjesten som dukker opp, som Umin selv visste om, men ikke spesialsoldatene: Taliban-lederen Mulla Ahmed.

«Nå var det deilig å drepe!»

Møtet går dårlig. Zamani vil ikke si ja til det norske prosjektet med mindre Taliban lover at de får utvinne oljen i fred. Hvis ikke, vil han heller satse på et kinesisk prosjekt. Taliban vil ikke love fred med mindre Norge åpner lommeboka, og Umin vil – forståelig nok - ikke finansiere krigføring.

Mullaen går, Umin og co hopper i bilene. Men så må ministeren tisse, og hele bilkolonnen må stoppe. (lurer på hva som skjer hvis noen av de andre kjenner press i blæra?) Erling og Adella oppdager to Taliban-leire i nærheten. Umin skjønner fortsatt ikke alvoret, han står og taster på mobilen.

Etter å ha kjørt en stund til, oppdager de noen hus lenger framme. Fare for bakhold! Ved hjelp av droner får de bekreftet at fem biler med bevæpnede mennesker nærmer seg lenger bak.

Patruljen er i knipe. De ser mennesker ved husene foran dem, men de har ikke synlige våpen. Derimot er det åpenbart at de forbereder seg på noe, og bilene nærmer seg. Til slutt tar Erling avgjørelsen: «vi tar dem ut!». Rett avgjørelse, tydeligvis, for de skyter tilbake. Johansen (Odd-Magnus Williamsson) blir truffet i armen, men roper, når alt er over: «Fy faen, nå var det deilig å drepe!»

Det framstår som en litt malplassert kommentar der og da, for til tross for den ekstremt pressede situasjonen de må ha vært i, opptrer alle voldsomt sindig, konsentrert og korrekt.

Bare Johansen, som rett nok er gruppas flåkjeft – tyr til kraftuttrykk. Men utbruddet er viktig, skal vi se, når vi igjen er tilbake i Oslo og får se VG-forsida: «Nå var det deilig å drepe!»

Dolket i ryggen

VG, eller den sniken Sven Rasch, har fått tak i et videoopptak som viser ikke bare Johansens kommentar, men også at Erlings ordre om å skyte før de vet om motstanderen er bevæpnet. Det er krise på Akershus Festning, for ikke å snakke om i utenriksdepartementet. Møtene til utenriksministeren var strengt hemmelige. Ikke engang Johanne Riiser visste om dem.

SLEIP: VG-journalisten Sven Rasch (Rolf Kristian Larsen) er en snik av en tabloidjournalist. Foto: NRK
SLEIP: VG-journalisten Sven Rasch (Rolf Kristian Larsen) er en snik av en tabloidjournalist. Foto: NRK Vis mer

For å gjøre saken enda verre, blir soldatene dolket brutalt i ryggen av sin egen forsvarsminister, Kjersti Mo. (Lurer forresten på hvorfor hun har fått samme navn som en tidligere NRK-ansatt, nå Egmont-direktør?)

«Forsvarsministeren tar avstand fra dagens hendelser og oppretter et etisk råd for forsvarssektoren. Det er viktig å ta tak i ukulturen med ordbruk som ikke kan aksepteres», heter det i den fiktive forsvarsministerens offisielle uttalelse.

Det klinger mistenkelig kjent, gjør det ikke? I 2010 sa daværende og høyst virkelige forsvarsminister Grete Faremo følgende til Dagbladet, etter at Valhall-videoen ble offentliggjort:

- Det er viktig å ta tak i ukultur med bruk av symboler og ordbruk som ikke kan aksepteres. Vi akkurat opprettet et etisk råd for forsvarssektoren som blant annet skal styrke arbeidet med holdninger og etikk.

Mot naturen

Da, som i «Nobel», følte flere soldater seg dolket i ryggen av forsvarsledelsen. Valhall-saken kulminerte i at Rune Wenneberg, kalt «Major Valhall», besøkte Skavlan og snakket ut om ukultur-kritikken. Der fortalte han at soldatene som drar ut på oppdrag må jobbe mot menneskets iboende motstand mot å drepe:

- Vi må overvinne de mekanismene ved å jobbe med instinkter og mye med etikken bak. Vi må normalisere det å ta liv. Det å drepe et annet menneske er dessverre en forutsetning for å gjøre jobben vår.

I «Nobel» er det patruljefører Jon Petter som hentes ut av rehabilitering for å forsvare soldatenes ære på Dagsrevyen. De andre spesialsoldatene kan ikke stille, identiteten deres skal holdes hemmelig. Men Jon Petter er dimittert. Motvillig, forstår Erling, når han besøker ham igjen. Jon Petter vil først ikke hjelpe dem, men så spør Erling om han vil stille på TV dersom han blir gjeninnsatt. Som sagt, så gjort (i alle fall ser det ut til at han blir gjeninnsatt på bildene av ham og FSK-sjefen etter sending). Og Jon Petters forsvarstale til Nina Owing minner veldig om Wennebergs til Skavlan: «Det strider mot et menneskes natur å drepe, og det er derfor de fleste drap begås i affekt. Vi er spesialsoldater, vi er en elitestyrke, vi er opplært til å drepe, på mange måter, vi handler ikke i affekt (…) Det betyr ikke at vi ikke er mennesker. Det er forskjell på å blande affekt inn i de operasjoner man skal gjøre og å ha følelser etterpå og takle dem.», sier han, blant annet.

I det hele tatt framstår han som langt mer reflektert enn forsvarsministeren, og ikke minst Sven Rasch, som han anklager for å ha stjålet hjelmkameraet (noe vi så at han gjorde). 1-0 til spesialsoldatene, og et klapp på skuldra fra «Nobel» til «Valhall-soldatene».

Ny cliffhanger

Men Erling får ikke slappe av lenge. Etter sending får Rasch et knalltips fra et ukjent nummer: Overvåkningsvideoen fra parkeringshuset, som viser at det var Erling som drepte Zamani. Rasch øyner nok både skup og hevn og oppreisning på en gang, og helt til slutt ser vi ham holde en utskrift av morgendagens VG-forside.

Den inneholder et hårreisende dårlig sladdet bilde av Erling (ærlig talt, NRK, hva har dere imot tabloidjournalister?), og teksten «Knivdrapet i Oslo sentrum: Afghanistan-soldat mistenkt».

Det var ukas store cliffhanger, men episoden kom forresten med ett hint til om hva som skal skje videre: På vei ut av departementet blir Johanne og Umin oppsøkt av Hektor Stolt-Hansen, som forteller at den amerikanske forsvarsministeren kommer til Norge om tre dager. Han vil høre om Norges arbeid i krigssoner, og Stolt-Hansen ivrer etter å gi ham et alternativ til «den samme aggressive imperialistiske hjernedøde krigføringen som amerikanerne». Det er utenriksministeren selv som har invitert den amerikanske forsvarsministeren. Hva de skal snakke om, får vi kanskje vite neste uke.

Militæreksperten kommenterer

Men først: Dagblad-kollega og militærekspert Kristoffer Egeberg kommenterer ukas best og verst på troverdighetsfronten:

Verst:

- I denne episoden må jeg virkelig konsentrere meg for å finne noe å pirke på. Serien underspiller selvfølgelig hovedrollen PST og deres livvakttjeneste har når det gjelder ansvar, planlegging og gjennomføring av sikkerheten rundt landets utenriksminister på utenlandsreiser. I virkeligheten ville teamlederen fra PST hatt en sentral rolle og tatt mange av beslutningene Axel Hennie og hans patrulje styrer med i episoden. Dette er imidlertid ingen dokumentar, men fiksjon og underholdning. Jeg har veldig stor respekt for PST-livvaktene jeg har møtt, men de er bedre til å passe på enn til å underholde. Derfor pirker jeg denne gangen på to andre litt nerdete observasjoner: Borrelåsflagget våre FSK-venner bærer på skulderen oppleves som i overkant stort og prangende. Nesten som en stor rød blink å regne. Det finnes riktignok ulike størrelser på disse, der noen er ganske store. Jeg er derimot tvilende til at denne varianten er foretrukket i felt. Merk at de ekte har grønn rand. Så til skarpskyting med solbriller. Det finnes ingen lov mot det. Men jeg er skeptisk.

Best:

Seansen med bakholdet er nydelig skildret. Patruljen bekjemper bakholdet systematisk og metodisk med såkalt ild og bevegelse uten hyl, skrik og Hollywoodsk overdrivelse. Selv ikke fienden brenner løs fra hofta med sine AK-47. Det ser veldig ekte ut. Jeg liker også referansen den såkalte Alfa-saken fra 2010, der norske Afghanistan-soldater ble beskyldt for ukultur av forsvarsminister Grete Faremo etter å ha hatt med herremagasinet Alfa på tur. Det avslørte den politiske ledelsens manglende virkelighetsforståelse av hva det innebærer å være soldat i krig. Som i serien, opplevde folk flest at soldatene ble dolket i ryggen. Og som i serien, inneholdt den virkelige ALFA-saken en avgjørende TV-opptreden der en av de uthengte offiserene stilte på Skavlan og vant folkets tillit og beundring, sier Egeberg.

Les også: