Spøkefull Fløgstad

Overskuddsbok der forfatteren utleverer menneskelige dårskaper og nasjonale særegenheter.

Fløgstad skriver om reisen som handling og reisen som metafor, som fluktvei og dannelsesvei, som nederlag og utopi. Han er en reisende, en flanør, både i geografien og i språket. Veien er målet, og observasjonene underveis er det stoff bøkene hans er laget av.

Pendlingen

Slik var det fra første stund, slik har det fortsatt å være. Karakteristisk for de store historiske romanene til Fløgstad er pendlingen mellom borte og hjemme, som er lagt inn for både å vise hvor integrert Norge er i det globale samfunnet, og for å gi forfatteren muligheter til å utfolde seg i hele det registeret som pendlingens dobbeltperspektiv gir anledning til: verden sett med norske øyne, Norge sett utenfra.

Med unntak av «Kron og mynt» har Fløgstad i de beste av sine seineste bøker opptrådt i egen høye person som reisende observatør ute i den store verden.

Framfor alt har han reist i Latin-Amerika og Kina, der han som antikapitalist har inngått et lykkelig ekteskap med seg selv som en slentrende turist som inntar sine ensomme måltider med den samme henslengte eleganse som han serverer sine språklige blødmer. I årets roman har han kledd seg i en chileners gevanter og latt denne mannen, hvis bortfløyne far er norsk, ta den lange veien over havet for å søke etter opplysninger om sitt fedrene opphav.

Fremmed blikk

Som man vil skjønne, tjener denne ikledningen som foranledning til å betrakte Norge - som romantittelen ironisk henviser til - med den fremmedes skråblikk.

Dette grepet er velkjent i satirisk diktning fra Diderot og framover, og Fløgstad har selv anvendt det med hell og i vid utstrekning i «Det sjuande klima».

Handlingen starter i Chile omkring tida for Pinochets kupp. Men den reisen hovedpersonen med det klingende navnet José Andersen Galindo foretar, er henlagt til et langt seinere tidspunkt. Det er altså opphavets gåter som ligger til grunn for Josés reise, og her spiller Fløgstad på så vel et eldgammelt motiv i litteraturen som på en populær virksomhet i moderne tv-programmer.

Motivet blir snarere utnyttet parodisk enn satirisk. Rett nok gir kontrasten mellom det fattige og blodstenkte Chile og det rike og fredelige Norge anledning til så vel beiske politiske kommentarer som til latterliggjøring av norsk selvgodhet.

På ekte Fløgstad-vis heter det således at «nordmenn ikkje har problem. Det er deira problem. Deira problem er at andre har problem. (...) Det vondes problem finst ikkje. Det gjer derimot det godes problem.»

Men i bunn og grunn ligger satirikeren Fløgstad lavt i terrenget. Han gjør rett nok narr av mangt og meget i det norske samfunn, men det går oftere ut over menneskelige dårskaper og nasjonale særegenheter enn over sosiale misforhold og politiske holdninger.

Vidløftig og tragisk

I bunnen av historien ligger jakten på fedrenes opphav, gruveingeniør Arthur Andersen, en type som i samsvar med den lystige tonen som preger det meste av framstillingen, viser seg å være både en vidløftig og tragisk person, men uansett temmelig uegnet som symbol på den vestlige kapitalismens herjinger. Etter hvert som den ene halvbroren og halvsøsteren etter den andre dukker opp, framgår det at faren har vært atskillig mer gavmild med sin sæd enn han har vært driftig som kapitalens lakei. Josés familie blir stadig større jo lengre han driver sine undersøkelser, og etter hvert får både hovedpersonen og leseren et svare styr med å holde rede på de innfløkte familierelasjonene.

Spøkefull

«Paradis på jord» er ikke bare skrevet blott til lyst, men den likner likevel mest av alt på en spøkefull overskuddsbok der forfatteren boltrer seg i morsomme episoder og språklige ablegøyer. En rekke høydepunkter kan trekkes fram. Til disse hører raljeringen med forskningen ved Ibsen-senteret, der dr.philos. Niedermann arbeider på et internasjonalt prosjekt som skal få fram alle fasetter ved «Gildet paa Solhaug».

Et annet høydepunkt er Josés møte med overklassedama som foretrekker latin lovers og ikke nøler med å fylle munnen med den legemsdel som disse er mest kjent for, men dog på en måte som ikke skaper uorden i frisyren.

At Fløgstad utleverer verdensfjerne akademikere og innskrenkede overklassedamer til spott å spe, er ikke noe nytt, men her får også representanter for en rekke andre klasser gjennomgå så det suser. Et fuktig selskap med danske murere på en byggeplass et sted på den norske regnkysten (som Fløgstad kaller Vestlandet) er et annet høydepunkt.

I det hele kommer Fløgstad vidt omkring i denne romanen. José er stadig på reisefot, og «Paradis på jord» likner mest av alt en pikaresk roman der de mange språklige misforståelsene setter den reisende helt ytterligere i klemme.

Fløgstads hang til blødmer har falt mange tungt for brystet. Slik har jeg selv aldri opplevd det.

For meg veier blødmene for det meste opp alvoret og alvoret opp blødmene i Fløgstads verker. I «Paradis på jord» synes rett nok blødmene å veie tyngst.

Fløgstad stiler ikke så høyt i denne romanen. Men moro er'e' lell.