FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

Helgekommentaren:

Spøkelser i Klassekampen

Skal Klassekampen vokse videre, bør avisen kvitte seg med gamle uvaner.

Meninger

Mandag takket Bjørgulv Braanen av etter et 16 år langt triumftog som ansvarlig redaktør for Klassekampen. Opplaget er mangedoblet.

Klassekampen klekker ut stadig nye kull med dyktige journalister og kommentatorer. Kontorer i Trondheim, Tromsø og Bergen gjør at avisen ikke lenger er en lokalavis for Oslo.

Braanens viktigste bedrift er, som han selv sier, at Klassekampen har gått fra å være «partiavis til å bli en avis som i større grad er en arena for meningsbrytning og debatt». Avisen har bygget troverdighet og setter mye av agendaen for partier som Rødt, SV og til dels MDG.

Likevel har jeg av og til en snikende følelse av at et spøkelse hjemsøker Klassekampen, for å parafrasere Marx og Engels.

Avisen beklaget nylig noen feilaktige påstander i en kronikk om Ukraina, som hevdet at Amnesty International og Den norske Helsingforskomiteen «sprer desinformasjon». Både som rådgiver i Helsingforskomiteen og tidligere Klassekampen-kritiker, er jeg glad for at avisen tok ansvar for manglende faktasjekk.

Samtidig lurer jeg på hvorfor Klassekampens dekning av konflikten i Ukraina ofte ender opp med denne typen tilbaketog. For et halvt år siden måtte avisen innrømme at de ukritisk hadde gjengitt en falsk nyhet om at Maidan-massakren i Kyiv i 2014 var orkestrert.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Faktasjekkere dokumenterte at den konspirative saken var basert på intervjuer med skuespillere og fabrikkerte dokumenter. I Norge ble historien omtalt på bloggene til Pål Steigan og Hanne Nabintu Herland, blant annet, men det var først i Klassekampen den brøt gjennom i de etablerte mediene.

Alle kan gjøre feil, men hvordan kan nyheter som, etter mitt syn, bærer klare kjennetegn på å være bevisst desinformasjon, konstruert for å nøre opp under konspirasjonsteorier om at revolusjonen i Ukraina var et amerikansk-støttet kupp, flere ganger gli så lett gjennom den redaksjonelle vurderingen?

På jakt etter svar har jeg lest Braanens mange ledere om Ukraina de siste fire årene.

Det første som slår meg er sterk vilje til å være et korrektiv til den rådende skildringen av et aggressivt Russland. Braanen beskriver konflikten i Ukraina dels som borgerkrig, et internt oppgjør der Russland ikke er med, og dels som et geopolitisk spill der Vesten, ikke Russland, er den aggressive part.

«I den grad man kan snakke om ekspansive stormakter, er det lettere å peke på USA og EU,» skriver Braanen. «I stedet kan Russlands politikk like godt ses som et defensivt forsøk på å bevare verden slik den har vært. Russland er opptatt av sikre grenser og et vennligsinnet omland».

Det følger at Russland «utgjør ingen sikkerhetsmessig trussel mot Europa» og at «EU-sanksjonene forteller Putin at det ikke hjelper å være imøtekommende». Vesten fremstiller Russland «som en uberegnelig røverstat,» skriver Braanen, «tillitsfullt samarbeid med landet, basert på respekt og likeverd, ville vært en mye bedre strategi».

Braanen blir av og til apologetisk. Russiske myndigheter handler ikke, de blir presset til å reagere. Slik er det nå, og slik var det før. Det virker for eksempel som Braanen frikjenner Stalin for ansvaret for Vinterkrigen i 1939: «Finlands avvisning (av Sovjetunionens territorielle krav) førte til den ulykksalige Vinterkrigen».

Mange finner vil nok mene at det som førte til Vinterkrigen var det sovjetiske angrepet på Finland. Det er litt som om Braanen mener at Finland og Ukraina kan skylde seg selv, siden de gikk i korte skjørt og flørtet med Vesten.

Braanen strever av og til med å få kartet til å ligne på terrenget. Om nedskytningen av det malaysiske flyet over Donetsk, som kostet 298 mennesker livet, skriver han at: «Det er på ingen måte godtgjort at det var Russland som sto bak». I noe som likner en helgardering legger han til, «og uansett var det et feiltak».

I august 2014, samtidig med slaget ved Ilovaisk, da russiske styrker omringet og drepte flere hundre ukrainske soldater, skrev Braanen at «lite tyder på at Russland vil invadere Ukraina». Noen måneder senere, da russiske styrker beseiret ukrainerne ved Debaltsevo, skrev han at det «finnes ikke regulære russiske tropper i landet».

Hadde han lest The Guardian, Bellingcats dokumentasjon eller russiske aviser som Novaja Gazeta som intervjuet russiske soldater ved fronten i Ukraina, ville han visst bedre. Er det den ellers prisverdige viljen til å være et korrektiv som gjør at Braanen ser bort fra fakta?

En annen årsak er kanskje at Braanen virker usikker på kildene og mener at vestlige medier er involvert i «propagandakrig» på linje med statlige russiske medier. «Det gjelder russiske medier, som for eksempel engelskspråklige Russia Today,» skriver Braanen om ensidighet, «men også store vestlige medier, som The Wall Street Journal».

Russia Today er velkjent som en upålitelig kilde, med tvilsom journalistisk praksis og klar politisk slagside. Wall Street Journal er en svært konservativ avis, men journalistikken deres blir sjeldent knepet i fusk, selv om president Trump kaller den for «fake news».

«Etterrettelig informasjon er en mangelvare,» skriver Braanen, men er det egentlig riktig? Uavhengige ukrainske, russiske og internasjonale journalister har dekket krigen, og menneskerettighetsgrupper dokumenterer krigsforbrytelser fra alle sider. Faktasjekkere i hele Europa jobber døgnet rundt med å avdekke falske nyheter.

Hvis man ikke ser noen forskjell mellom journalistikk og propaganda, er det vanskelig å vite hva man skal tro. Da blir alt bare versjoner. Ingenting er sant og alt er mulig, som en banebrytende bok om russisk fjernsyn heter. Kanskje det stemmer, slik russisk TV hevdet, at ukrainerne korsfestet barn og at det malaysiske flyet var lastet med frosne lik ?

Er denne skepsisen et ekko av AKPs konspirative syn på virkeligheten og hang til å støtte diktatorer som påsto at de var sosialister?

«Vår jobb er å gi folk et grunnlag for å ta gode og fornuftige beslutninger som kompetente mennesker i et demokratisk samfunn,» skriver Braanen. Forhåpentligvis kan Klassekampens neste redaktør ta avisen enda et stykke nærmere den ambisjonen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook