Spøkelser på T-banen

Ordrik og lite skummel spøkelseshistorie.

BOK: «Banemann» er den tredje spøkelsesromanen til duoen Henning Hagerup og Elin Brodin.

Som tittelen frekt nok antyder, utspiller handlingens uhygge seg for det meste på hovedstadens t-banenett.

Utvannet

Nå er riktignok ikke «Banemann» ei bok som får det til å gå kaldt nedover ryggen på leseren, til det er de nifse partiene for få og for utvannede, mest av alt er dette en veldig ordrik og til dels særdeles velformulert fortelling. Forfatterne har grepet dypt ned i ordboka, og innimellom funnet et utvalg norske ord som sjelden eller aldri blir brukt. Nå er jo ikke det i seg selv nok til at man ender opp med en god roman, i hvert fall ikke en spenningsroman, og «Banemann» er ikke stram nok til å virkelig tukle med nervene til noen.

Bokas persongalleri består av en gjeng gjennomførte originaler, hvorav de fleste er ansatt i Oslo Sporveier. Det er ikke hovedpersonen, Amanda, en til daglig rasjonell kvinne på tretti som jobber som biokjemiker. Men på T-banen ser hun en kveld et spøkelse, en eldre mann som manifesterer seg mellom Tveita og Hellerud, og forsvinner igjen mellom Stortinget og Nationaltheatret.

Komedie

En skikkelig grøsser bør være så gjennomsyret av uhygge at leseren vakler mellom å kaste boka fra seg i redsel eller lese videre i panikk, og den stemningen hensettes man aldri til i «Banemann». Det blir for mange lange og streite strekk som iblant sklir helt over i det komiske, og grøsser og komedie er to sjangre det er vanskelig å bygge bro mellom.

Men handlingen er logisk oppbygd, og har en helt akseptabel avslutning, men som helhet blir dette for lite spenning og for mye ordgyteri til at det lever opp til klassifiseringen spenningsroman. Så fortsatt står duoens første bok, «De dødes språk», som deres mest gjennomførte og skumle.