Filmfestivalen i Cannes

Spøkelseshistorien som betar Cannes

En historie om båtflyktninger i Nord-Afrika får overnaturlige overtoner.

SPØKELSESHISTORIE: «Atlantics», som har fått god mottagelse under filmfestivalen i Cannes, handler både om båtflyktninger og om magiske djinner. Vis mer
Kommentar

CANNES (Dagbladet): De fleste skildringer av flyktningkrisen, og av den farlige ferden over Middelhavet fra Nord-Afrika, har vært skapt med omhyggelig realisme, i nyhetsreportasjer og det som har vært av filmer og romaner.

En av de mest omtalte filmene i hovedkonkurransen i årets Cannes-festival bruker en av de etter hvert tallrike historiene om en båt som kantrer på vei mot Europa, og gjør den til et psykologisk drama og en spøkelseshistorie. Da den fransk-senegalesiske Mati Diop ble plukket ut til hovedkonkurransen, var det mange som bemerket at hun var den første svarte kvinnen som var representert på festivalens høyeste nivå. Hun er niese av den senegalesiske filmregissøren Djibril Diop og står bak en dokumentar om filmene hans.

Nå, snart ei uke ut i festivalen, er filmen hennes blitt stående som et eksempel på den særegne kreativitet som også kan springe ut av kriser. «Atlantics» er laget med omsorg og sinne for de unge mennene som ikke ser noen framtid i hjemlandet, der de blir utbyttet på arbeidsplassen, og som legger ut i en for dårlig farkost, med et håp om et bedre liv.

Samtidig er filmen først og fremst et kunstverk, som tar en mørk historie fra nyhetsbildet og blander med mye annet, med forskjellige sjangre og stemninger, for å bli noe særegent. Den får nivåer som det ikke er rom for i gjengivelsene som ligger tettere på virkeligheten.

Publikum ser aldri båten, men vi får rikelige, dvelende bilder av havet, en enorm, skimrende, lukket flate som er løfterik og livsfarlig. «Atlantics» handler mest om dem som blir igjen, om Ada (Mama Sane), som er forelsket i en av guttene som plutselig blir borte, og som går rundt i en døs av sorg helt til noen hevder å ha sett den forsvunne kjæresten hennes i live. Diop gjør bruk av djinner, vandrende ånder fra islamsk og før-islamsk mytologi, og forteller det som også er en overnaturlig thriller, med utgangspunkt i forulykkede menn som hadde for mye ugjort, der det var for mange tråder i livet deres som ble klippet over for fort, konflikter eller forelskelser.

Om natta går besatte mennesker rundt i gatene med hvite, glassaktige øyne og blir budbringere for dem som ikke er der mer. Det er en dobbelthet i det, for iblant føles det som om de ikke helt er overtatt av åndene, men at det kanskje også er noe i de levende menneskene som får komme ut i tilstanden der de er besatt av de døde. Slik blir også «Atlantics» en påminnelse om forholdet mellom råstoff og bearbeidelse, hva som inspirerer en kunstner til å lage noe og hva kunstneren faktisk tilfører, hva han eller hun ser, for å forvandle utgangspunktet og gjøre det til noe som er det samme, men som også er blitt noe helt annet.

Filmfestivalen i Cannes blir jevnlig kritisert for mye, fra utvalget i konkurransene til kravet om høye hæler på den røde løperen. Men de roser seg av å være en arena som hyller filmskaper fra hele verden. som lager filmer det er vanskelig å se for seg at noen andre kunne laget. Men den positive mottakelsen for «Atlantics» minner også om hvor viktig det er å lete etter og finne filmskapere med dette blikket med forskjellige bakgrunner, fordi råstoffet de bærer med seg er så ulikt. S

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.