Spor av Kerouac

Det er 80 år siden Jack Kerouac ble født, 33 år siden han døde og en evighet siden jeg har hørt en norsk forfatter erklære seg inspirert av ham.

En mengde biografier legger nye bautasteiner til et allerede ruvende stengsel, åndssnobber så vel som disipler over hele verden har forent seg i et felles vrangsyn, de plent nekter å se litteraturen bakenfor mytene. Jack Kerouac utsatte seg for verden. Han tilhørte en minoritetsgruppe som solidariserte seg med andre, han tilhørte en avantgardistisk hvit subkultur med kunstnerisk mot nok til å utforske livet gjennom øynene til en fattig svart gutt eller studere rennesteinen fra perspektivet til en morfinavhengig meksikansk prostituert.

  • At det ikke ble overromantisk klisjésuppe av slike ingredienser, skyldtes Kerouacs stilbevissthet og evne til stadig å utfordre seg selv språklig.

Men kan man spore Kerouac blant dagens norske forfattere?

I motsetning til hva mange går rundt og tror, så er sentimentalitet et positivt begrep og de beste bøkene til Ragnar Hovland, Frode Grytten og Lars Saabye Christensen har rike forekomster av Kerouacsk mentalitet i seg.

  • De er forankret i og gjennomstrømmet av populærkultur, de skildrer vennskap gjennom flere faser, de skildrer reiser som i mine øyne ikke handler om å finne seg sjøl, men å oppdage verden rundt seg. Men de er også språkbeviste forsøk på gjennom litteraturen å gjenoppsøke og holde fast en illusorisk tilstand.

Og «On the Road», «The Subterraneans» og «Desolation Angels» synger alle bakenfor.

Det er vel liten tvil om at Ole Robert Sundes bøker representerer det kanskje mest omfattende litterære og språklige formeksperiment noen norsk forfatter har gitt seg ut på noen gang. Slik sett er han i hvert fall en stilistisk slektning av Kerouac om han innholdsmessig beveger seg i en helt annen dimensjon.

Også hos Lars Ramslie fornemmer jeg Kerouac.

  • Hans intense debutroman «Biopsi» gløder med den samme fortærende sorgen som «Visions of Gerard», Kerouacs elegi over sin døde bror, en roman som lest på riktig - eller feil - tidspunkt kan pulverisere leserens følelsesliv.

«Destroyer» er Ramslies «Dr. Sax», barndom, helter og avgjørende hendelser som kanskje er sanne mens «Mikrokaos» er hans «Visions of Cody», den store selvmotsigende, umulige, men besnærende fortellingen om alt som ikke blir sagt.

  • Rune Christiansens poesi er av konkret drømmestoff, hans dikt er vinduer mot havet, under vann, de er visuelle bruddstykker av en sakte glidende verden, slik Kerouacs bøker framstår lest i sammenheng. I sin seineste bok skriver Christiansen: «Det slutter, kanskje snart, kanskje tar det tid, det går over. Språket stanser opp, men bokstavene fortsetter».

Jeg foretrekker å tro at han også mener Jacks bokstaver.