SKILLER JUS OG MEDISIN:   Leder i Utilregnelighetsutvalget Georg Fredrik Rieber-Mohn overrekker innstillingen til justisminister Anders Anundsen tirsdag formiddag. Utvalget foreslår et skarpere skille mellom jus og psykiatri.
Foto: Berit Roald / NTB scanpix
SKILLER JUS OG MEDISIN: Leder i Utilregnelighetsutvalget Georg Fredrik Rieber-Mohn overrekker innstillingen til justisminister Anders Anundsen tirsdag formiddag. Utvalget foreslår et skarpere skille mellom jus og psykiatri. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Sporene etter 22. juli

Domstolen skal bestemme over tilregnelighet, men hva så? Spør Marie Simonsen.

Kommentar

Under og etter rettssaken mot Anders Behring Breivik var det en ting de fleste kunne enes om. Rettspsykiatrien trengte en gjennomgang. Dramaet rundt de sakkyndiges arbeid var naturlig nok preget av sterke følelser og motsetninger, men uavhengig av hvor man sto i tilregnelighetsspørsmålet, var oppfatningen at rettspsykiatriens rolle måtte avklares og avgrenses etter den massive mistilliten som oppsto.

Ekspertutvalget som ble nedsatt i kjølvannet for å gjøre nettopp det, må ha følt på de høye forventningene, både fra politisk hold, fagmiljøet og publikum. I går forelå resultatet, og det man kan slå fast i første omgang, er at utvalget ikke har latt seg rive med av stemningsbølgen under saken. Hovedkonklusjonen er en gyllen middelvei og nøyer seg med å innskjerpe dagens system som er bygget på det såkalte medisinske prinsipp, snarere enn å endre det.

Det gode premisset for ekspertutvalget har vært: Det er uheldig å frita for mange, men det er verre å straffe personer som ikke kan klandres. Reaksjonene fra enkelte politikere tyder på at de vil gå bort fra en slik rettesnor for et sivilisert samfunn. Det er, for å si det forsiktig, litt historieløst.

Utvalget følger langt på vei dommer Arntzens metode. Hun satte til side de sakkyndiges vurderinger og fikk siste og avgjørende ord. Når utvalget slår fast at det er domstolenes ansvar å trekke opp utilregnelighetens grenser, ikke de sakkyndige, er det i bunn og grunn slik det skulle fungere i dag, men ikke gjør i praksis. I de fleste tilfeller følger domstolen de sakkyndiges vurdering.

Utvalget gjør en viktig grenseoppgang. De sakkyndige skal heretter ikke ta stilling til tilregnelighetsspørsmålet. Legene skal ikke lenger vurdere om tiltalte er psykotisk i lovens forstand, kun uttale seg på faglig grunnlag. For å si det enkelt kan tiltale dermed få en diagnose, men likevel anses tilregnelig, fordi retten mener han visste hva han gjorde.

Dermed trekkes tilsynelatende en klar grense mellom de to profesjonene, men det kan også oppfattes som en skjerpet instruks til domstolen om å foreta en selvstendig vurdering, slik det er rom for også i dag, og som Breivik-dommen demonstrerte. Utvalget sier på legspråk at domstolen må ta makta tilbake fra psykiatrien.

Det er noe mer uklart hvordan denne grensen vil være i praksis. Domstolen skal jo ikke synse om tilregnelighet, men vurdere om symptomene er så sterke at de fritar for skyldevne i henhold til loven. Da vil domstolen nødvendigvis måtte lene seg nettopp på den faglige ekspertisen som best kan vurdere hvor sterke symptomene er.

Det er viktig å huske på at 22.juli-rettssaken er unik. Heldigvis. Den må ikke sette standarden. I den aktuelle boka «Hundreår med hodebry» om utilregnelighetens historie, viser juristen Bernt Gran hvordan tilregnelighetsspørsmålet henger tett sammen med forbrytelsens alvor. En massemorder har mindre sjanse for å bli dømt utilregnelig enn en småkriminell, selv om det samme prinsippet burde gjelde.

Da kommer vi inn på et annet sentralt, men diffust begrep; den allmenne rettsoppfatning. I grove forbrytelser kan den av og til forveksles med gjengjeldelse og hevn, selv om det ikke er vanlige ord i rettspleien. Drapsofferets pårørende ønsker ikke å møte drapsmannen på gata etter et par år i forvaring, og det kan alle forstå og ha sympati med.

Balansegangen er vanskelig, men Grans historiske gjennomgang vitner om at domstolene gjør selvstendige vurderinger basert på alvorsgrad og dermed tar hensyn til den allmenne rettsoppfatning, slik den gjorde i 22. juli-rettssaken. Derimot henlegges et stort antall mindre alvorlige saker på grunn av antatt utilregnelighet. Hvordan disse følges opp er mer vilkårlig, ifølge Legeforeningen, som også påpeker at psykisk helsevern for denne gruppen er bygget ned de seinere åra.

Spørsmålet om tilregnelighet eksisterer jo ikke i et vakuum. Som vi har sett, også i 22.juli-saken, er det omstendigheter både før og etter som krever innsats og bevilgninger. Utvalget foreslår for eksempel økt adgang til å idømme isolasjon, et av få punkt det var dissens på og som vil bli omdiskutert. Mindretallet mente adgangen måtte tidsbegrenses. Det vil uansett kreve utbygging av risikoinstitusjoner og utdanning av personell.

Selv om mange ønsket seg et klart svar fra utvalget på ett eneste spørsmål, er svaret ikke gitt ved å skille jus og psykiatri i rettssalen. De henger fortsatt sammen i altfor mange saker. Både før og etter rettssaken.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook