Spørsmål til Erlend Loe og Jan Kjærstad

All kreativ tankekraft skal selvfølgelig ikke brukes til å refse samfunnet, men det får være måte på overdimensjonert selvgodhet og navlebeskuelse.

|||I LØRDAGENS AVIS hadde du, Erlend, noen merkelige kommentarer til min kronikk. Eksempelvis skriver du at «... Knausgård er langt mer interessant enn den typiske drøvtyggende venstreradikale samfunnskritikken.» Kunne du definere hva du mener med dette? Noen eksempler? Videre: «Glad for å slippe raddislitteratur.» Hvilke type litteratur er det du sikter til her? Sytti- og åttiårenes pamflett-diktning er vel for lengst passé nå?

MIN KRONIKK måtte dessverre kuttes med en fjerdedel — debattredaksjonen var beinhard på dette — i den kuttede fjerdedelen nevnte jeg eksempler på den type samfunnskritisk litteratur jeg savner mer av i vår andedam; forbilder som Le Clèzio, Frank Schätzing, Josè Saramago, de Cortanze, Cormac Mccarthy, Günter Wallraff, samt en god del latin-amerikanere ble nevnt. Er det slike navn du forbinder med «drøvtyggende venstreradikal samfunnskritikk», Erlend? Jeg nevnte også noen norske navn, spesielt innen krim- og thrillergenren (hvilket i min kronikk ble kuttet til «hederlige unntak finnes»). Tabloid er tabloid.

Erlend sier også: «I et samfunn som har det trygt og godt er det ikke overraskende at litteraturen ikke avfødes i å refse samfunnet.» Mulig det, det er vel derfor Se og Hør selges i hundretusener hver uke. All kreativ tankekraft skal selvfølgelig ikke brukes til å refse samfunnet — slik som du mener at jeg sier — men det får være måte på den overdimensjonerte selvgodheten og navlebeskuelsen også her i landet.

SÅ TIL DEG, kollega Jan — tåkefyrste som alltid — du snakker om at Knaus' sin type selvbiografi kan skape en «skjerpede selvinnsikt»(!) hos leseren. Javel, men har vi ikke fått inn denne typen 'selvinnsikt' et par tusen ganger før i litteraturen? Videre snakker du som om kunsten fungerer nesten som en schrödingersk, forutsigbar bølgeteori som veksler mellom en «realistisk og en romantisk tilnærming til virkeligheten, slik har det vært siden tidenes morgen.» Som om den var upåvirket av samfunnet og verden rundt! Dette, Jan, dette skulle en Soltsjenitsyn, en Llosa eller en Kadare ha hørt, og du ville ha fått det veldig ubehagelig med å forklare deg.