Spørsmål uten svar

I sommer kom det ut en roman som utgjør en liten sensasjon. Sensasjonen lå ikke i at den handler om en pedofil mann, men i selve måten den er skrevet på.

  • Det er ikke noe nytt, men dessverre skjer det altfor ofte. En ung forfatter, gjerne en debutant, skriver en bok som er så eksperimentell at den utfordrer vårt forhold til samtidslitteraturen og kanskje også til språket. Kultur-Norge klarer imidlertid ikke å forholde seg til boken. Anmelderne, journalistene, kommentatorene gjør lite annet enn å trekke på skuldrene og riste på hodet. Noen bemerker at den jo er fiks og gjennomtenkt, men understreker samtidig at den kun er av interesse for spesielt litteraturinteresserte. Enkelte andre lar seg provosere av eksperimentet, men anser det for å være en tom provokasjon som man gjerne skulle vært foruten, på lik linje med f.eks. tagging.
  • I sommer kom det ut en roman som det er all grunn til å betrakte som en liten sensasjon. Sensasjonen lå ikke i at den handler om en pedofil mann, men i selve måten den er skrevet på. På romanens siste side står det at den er «skapt av Anne-Lisa Amadous oversettelse av 'På sporet av den tapte tid'»; det vil si at romanen, med unntak av steds- og egennavn og enkelte overganger, består ene og alene av bruddstykker av et for lengst helliggjort skjønnlitterært verk.
  • Tekster er blitt skrevet på denne måten tidligere, men da har de nesten uten unntak fremstått som rene genreleker, pastisjer, parodier. I Henrik H. Langelands «Requiem» er imidlertid de eksperimentelle sprellene tonet ned til fordel for en relativt konvensjonell, realistisk fortelling om en pedofil europeers forhold til en ung afrikansk gutt. Romanen har nok forvirret en del lesere fordi disse to tekstlagene, ved første øyekast, ser ut til å ha lite med hverandre å gjøre. Selv tror jeg at det er denne forvirringen som gjør romanen interessant og spennende. Det er i den, i spennet mellom et svært nedtonet tekstlig ekstremisme på den ene siden og en svært estetisert seksuell ekstremisme på den andre, at utfordringen for leseren ligger.
  • Det har vært skuffende å betrakte hvilken fantasiløs kritikk Langelands roman har fått i norsk presse. Enkelte omtaler har vært positive, andre negative; de fleste har vært konvensjonelle. Ingen har hittil gjort et ordentlig forsøk på å lese boken på dens egne premisser, dvs. finne frem til en lesemåte som rettferdiggjør og syntetiserer dens tre viktigste lag: (1) historien om en pedofil mann, (2) historien om møtet mellom europeiske og afrikanske verdensbilder og (3) historien om hvordan språk/tekst/skrift blir brukt som maktmiddel - i romanen, i skjønnlitteraturen, i verden.
  • Jeg vil ikke påstå at jeg sitter med den endelige fasiten på hvordan romanen bør leses. Jeg er imidlertid sikker på én ting: som roman reiser «Requiem» spørsmål som er større og viktigere enn dagspressens slappe omgang med den. Jeg ønsker dessuten å minne om at den representerer noe helt nytt i norsk litteratur og at vi derfor mangler et begrepsapparat for å forstå den.
  • I et innlegg som dette er det vanlig at man kommer med klare og tydelige påstander. Det ønsker jeg ikke å gjøre i denne omgang. I stedet velger jeg å gjøre det anmelderne selv burde ha gjort før de kom med sine vurderinger. Jeg vil liste opp noen spørsmål og antyde noen mulige svar. Jeg vil sirkle inn en mulig lesemåte. Her er spørsmålene:
  • (1) Hvert år kommer det ut en rekke epigoniske romaner, noveller og diktsamlinger - ufrivillige pastisjer over Jon Fosse, Kjell Askildsen, Tor Ulven osv. Slike bøker får en rask og enkel behandling i avisene. Bøkene leses fort, karakterer deles ut, forfatteren plasseres trygt innenfor sin tradisjon. Ved å overdrive sitt eget epigoneri vrir Langeland tradisjonsmanien i den norske litteraturen til noe langt mer produktivt, litterært sett. Man blir tvunget til å lese språket hans/språket til Proust på en helt ny måte og stille helt andre krav til det. F.eks. kan man tillate seg å være mer opptatt av handlingen i «Requiem» enn språket, eller mer presist, det som skjer i spenningsfeltet mellom hovedpersonens handlinger og Prousts språk. Kan det hende at «Requiem» på denne måten frigjør Proust fra stivnede, forfinede lesemåter? Kan det hende at Proust ikke lenger er den samme etter at man har lest «Requiem »?
  • (2) Langelands roman heter «Requiem» og er ifølge kolofonsiden «en dødsmesse over en tapt forfatterforståelse». De fleste anmeldere har tolket uttalelsen som en hentydning til måten romanen er komponert på, noe det nok også er. Det kan imidlertid hende at denne uttalelsen er like mye en hentydning til Prousts estetikk og etikk. Kan det hende at romanen er like mye litteraturkritikk som litteratur, like mye en lesning av Proust som en etterlikning av Proust?
  • (3) Mye av handlingen i romanen er lagt til Afrika, et kontinent som Proust i «På sporet av den tapte tid» er svært lite opptatt av. I Prousts levetid var Frankrike en stor kolonimakt. Rikdommene fra koloniene hadde sin innvirkning på - og kanskje til og med muliggjorde - det dekadente livet som skildres i Prousts roman. Kan det hende at romanen handler mindre om en voksen manns forhold til en ung gutt, mer om Europas utnyttelse av Afrika? Kan det hende at denne politiske tendensen gjør «Requiem» til Norges første postkolonialistiske roman?
  • (4) Gjennom et innviklet, men estetisert språk forskjønner Proust alt fra alminnelige replikkvekslinger til groteske overtramp. Det som forskjønnes av Proust banaliseres i «Requiem» (som når et par skitne underbukser forårsaker en rekke proustske erindringer). Hvorfor har Langeland valgt å banalisere Proust på denne måten? Kan det hende at «Requiem» er et forsøk på å avkle Prousts estetikk og erstatte den med en etikk?litteraturkritikk
  • Det norske anmelderkorps har demonstrert sin hjelpeløshet i møtet med Henrik H. Langelands «Requiem», hevder medredaktør i Vinduet, John Erik Riley. Ingen så utfordringen romanen representerer, ingen har grepet fatt i de spørsmålene og problemene romanen avdekker.
HENRIK H. LANGELAND: Debutant som har stilt kritikere og journalister overfor oppgaver de ikke maktet.