Foto: NRK
Foto: NRKVis mer

Recap: «Skam» sesong 4, episode 8

Spørsmålet er ikke hvorfor sånt som dette skjer i tv-serier, men hvorfor det ikke skjer oftere i virkeligheten

Mennesker trenger fortsatt mennesker. Og «Skam».

OBS: DENNE RECAPPEN INNEHOLDER EN SEKSLITERSFLASKE MED MUSSERENDE SPOILERE

I forrige uke satt Sana, takket være en stram alvorsprat med Isak, en stopper for spiralen av hat og misforståelser. I hvert fall for sitt eget selvrettferdige bidrag til å eskalere konflikten. Men som vi så smertelig har fått se de siste episodene, har sånne ting en tendens til å anta et eget liv, langt utover den kontrollen man trodde man hadde. Og akkurat som da mytologiens Herakles prøvde å overvinne hydraen, og han oppdaget at det mangehodete, greske sagnmonsteret fikk to nye hoder for hvert ene han kuttet av, har dette vokst seg større, mer innviklet og uløselig enn Sana i sin øye-for-øye-innstilling noen gang hadde forestilt seg. Og ikke minst har uskyldige parter fått lide.

Så nå er det tid for opprydning. Eller Den Store Vårrengjøringsepisoden, om du vil.

Men aller først skal jeg starte med å feie for egen dør:

  • I min tilfredshet over å ha plukket opp at Elias' meldinger som ble publisert på hatkontoen mot Vilde var blå (og at han sånn sett kunne vært delaktig i spredningen), glemte jeg helt at dette ikke var noe mysterie i det hele tatt: de meldingene var allerede offentlig tilgjengelige, via Elias og guttas youtube-kanal «Hei Briskeby», og sånn sett noe Pepsi Max-jentene lett har fått tak i. (Nominerer herved setningen over til den mest «Skam»-nerdete setningen jeg noensinne har skrevet.) Takk til alle dere som fylte diverse innbokser med info om dette.
  • Beklager til eventuelle danske lesere for de traumene jeg påførte dere med forrige ukes overskrift og oppfordringer om å «ta seg en bolle».
  • To my four international readers: I'm sorry I won't explain what I meant with the previous point. Ask a Danish friend.
  • Og beklager på forhånd, men denne recappen her blir LANG (til en forandring).

LØRDAG 11:22

Sana ser gjennom gamle bilder av jentene. For å minne seg selv (og oss) på alt de har vært gjennom, og pine seg selv med alt hun frykter hun er i ferd med å miste. Festbilder, turen til påskefjellet, den gangen Eva puttet cheese-doodles i nesa, og karnevalet der Chris var utkledd som et bind. Og forrige 17. mai, da en mentalt og emosjonelt utslitt Noora omsider sovnet, omkranset av vennene, fordi hun omsider hadde skjønt at mennesker fortsatt trenger mennesker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Husker dere den gangen jeg instarapet Jamilla fordi jeg gikk ut fra at hun hadde hetset meg, eller den gangen vi var på hyttetur og jeg la ut falske meldinger på Jodel, og...hm, jeg begynner å ane et mønster her...» Foto: NRK
«Husker dere den gangen jeg instarapet Jamilla fordi jeg gikk ut fra at hun hadde hetset meg, eller den gangen vi var på hyttetur og jeg la ut falske meldinger på Jodel, og...hm, jeg begynner å ane et mønster her...» Foto: NRK Vis mer

Hun flakker hvileløst rundt i rommet sitt. Prøver å formulere en melding til jentene, en innrømmelse. Men hun trekker seg, og spør heller om de skal finne på noe. Sånt er kanskje lettere å si ansikt til ansikt. Og samtidig får man kjøpt seg mer tid.

Men ingen av jentene kan i dag. Vilde sier hun prøver å lappe sammen forholdet med Magnus, som trenger nødhjelp etter at Pepsi Max-gjengens premature droneangrep av en sladderbombe traff dem i går. Han tror hun har vært utro med Elias. Eva lover hevn mot hvem enn som har startet kontoen. Praten går videre til å handle om helt andre ting, men Sanas lille vindu for å si noe er borte, hun er igjen dyttet ut i periferien, alene igjen, på det lille rommet sitt. Som vanlig.

Neste forsøk på å gjenoppbygge broer går hakket bedre. Hun sier unnskyld til Elias for at hun har vært så sur.

Elias drar en klassisk «se seg rundt i rommet for å sjekke hvem hun snakket til for det er da UMULIG at hun sier noe så snodig som «unnskyld» til meg»-manøver, og Sana bare «point taken». Foto: NRK
Elias drar en klassisk «se seg rundt i rommet for å sjekke hvem hun snakket til for det er da UMULIG at hun sier noe så snodig som «unnskyld» til meg»-manøver, og Sana bare «point taken». Foto: NRK Vis mer

«Trodde du skulle være sur hele livet, ass», svarer han, noe som faktisk ikke er en overdrevet antagelse når det kommer til Sana.

Hun spør ham hvorfor de ikke er venn med Even lenger. Elias forteller sin side av historien, om at dette ikke handler om Mikael, men om en Even som ble manisk, deprimert, og som trakk seg unna, til tross for at de prøvde å hjelpe.

«Hvis han ikke vil henge med oss, det er hans sak.» Selv om Elias skulle sette egen innsats i et bedre lys enn den faktisk er, har folk glidd fra hverandre for langt mindre enn dette. Begge parter tror den andre ikke vil henge med dem, er for stolte til å rekke ut en hånd, og til slutt gjør den gjensidige kulden det til en sannhet. Nok en ond sirkel.

Men Sana har nyvunnen innsikt om at sirkler kan brytes, åpnes og omdirigeres, og at av og til trenger man hjelp til selv en så enkel bevegelse som en håndsrekning.

«Jeg tror han savner dere.»

Elias ber henne hilse.

Hun skal til å gå, og Elias begynner å snakke om Yousef, men Sana avfeier ham før han får sagt noe. Hun sier hun er over ham, og Elias nikker. Sukk. Det er fortsatt lettere å rekke ut en hånd på andres vegne, å svelge andres stolthet, enn sin egen.

I MELLOMTIDEN, PÅ INTERNETT

Isak forhører seg med Sana om ryktene om Vilde og Elias. Sana snakker med Elias og avkrefter, og så med både Isak og Magnus der hun forteller at det ikke har skjedd noe mellom dem. Der ser dere, internett-telegrafen kan brukes til å bygge broer også, ikke bare brenne dem.

MANDAG 10:15

Det er andre pinsedag, men i disse eksamenstider er det lagt opp til frivillig tvungen forberedelsestid, så da Sana ankommer skolen sitter jentene allerede på benken under treet. Hun ser på dem på avstand diskutere Vilde-kontoen. Så sitter hun med dem, men fortsatt utenfor, og bygger opp mot til å fortelle det hun håper vil kunne møtes med barmhjertighet, men i sitt utilgivende sinn frykter er sin egen dødsdom.

Ja, for all del, sitt ALLE andre steder enn på det faktiske benkesetet, det er jo ikke sånn at folk i blant prøver å spise fra det bordet der. Foto: NRK
Ja, for all del, sitt ALLE andre steder enn på det faktiske benkesetet, det er jo ikke sånn at folk i blant prøver å spise fra det bordet der. Foto: NRK Vis mer

Eva får en melding fra Ingrid, og hun synes den er så teit at hun leser den på østlandsk. De var sikker på at det var Vilde, blablabla, de har seriøøøst dårlig samvittighet, blablabla, men ikke glem at det var Isak som startet alt.

Ah, halvhjertede beklagelser er ingenting uten en god ansvarsfraskrivelse på slutten.

Noora mener noe skurrer med Isaks innrømmelse, men Eva, i sin generelle skuffelse over folk, er helt klar for å tro det. Hun svarer Ingrid med at de melder seg av bussen. Ingrid desper og vil ha bussmøte for å snakke om det, men for Evas del er det ikke noe mer å snakke om, her. «Hvis du lager en hatkonto har ikke jeg lyst til å være venn med deg.»

Og plutselig ble det langt mindre attraktivt for Sana å fortelle de andre hva hun har gjort.

De andre går, men Chris blir sittende igjen. Mens hun prøver å vise hva de skal kjøpe til Evas attenårsdag, klarer Sana omsider å fortelle at det var henne.

Ina Svenningsdals reaksjon er igjen en for lærebøkene, igjen klarer hun å si ekstremt mye med ekstremt lite, og formidle både humor, alvor, sorg og stor empati gjennom sitt lille, store «Oi». Den ene stavelsen burde vært en soleklar kandidat for årets replikk hvis en sånn kåring hadde eksistert. Gode replikker handler ikke alltid om ordene som blir sagt, men hvordan og i hvilken kontekst de sies.

Tenk at hun her aldri skal få sin egen sesong...  Foto: NRK
Tenk at hun her aldri skal få sin egen sesong...  Foto: NRK Vis mer

Chris, som den chris'en hun er, prøver å avdramatisere og trivialisere. «Det er borte i morra, det», sier hun, uten helt å klare å overbevise hverken Sana eller seg selv.

MANDAG 19:54

Du vet det begynner å tilspisse seg når vi får enda et klipp på samme dag! Sana begynner å skrive en innrømmelse til Eva, men trekker seg på det igjen. I mellomtiden innkaller Sara til bussmøte på onsdag etter skolen. Det er full enighet blant Pepsi Max-jentene om å ikke bryte skolegårdens omerta og involvere lærerne, og de håper at de andre vil være med på det. (Tenk det, Verdens Mest Homogene Gjeng™ er enige, mot alle odds!)

«Hallo, er det 113? Jeg tror mobilen min har grodd fast på øret mitt, hva skal jeg gjøre?» «Slapp av, det er veldig vanlig hos jenter på din alder.» Foto: NRK
«Hallo, er det 113? Jeg tror mobilen min har grodd fast på øret mitt, hva skal jeg gjøre?» «Slapp av, det er veldig vanlig hos jenter på din alder.» Foto: NRK Vis mer

En dyp basspuls skaper et ubehag som om en relasjonell Tyrannosaurus Rex lurer i buskene. Mens Sana prøver å ringe Chris tikker det inn meldinger under Saras post. Både Eva og Vilde mener de må gå til skolen med det. Ingrid bønnfaller om at de prater sammen først. «Vi har ikke fått muligheten til å forklare ordentlig hva som skjer engang», som vel er Pepsi Max'sk for «Vi må få lov til å fraskrive oss ansvar, fordi Isak var dust mot oss først, så da var det jo ikke noe rart at vi hevnet oss på en uskyldig person basert på konspiratoriske antagelser, sviktende etterretningsrapporter og forhastede konklusjoner gjort i blodtåke, for come on, det virket jo innmari som om det var henne!»

Chris svarer ikke, så Sana skriver en melding i stedet, om at hun må si fra så ikke Isak blir utvist.

Så får hun svar.

Fra Eva.

«Tror ikke den meldingen var til meg?»

I MELLOMTIDEN, PÅ INTERNETT

Sana bekjenner sin skyld for alle på buss-siden. Hun forventer ingen tilgivelse, og ber heller ikke om sympati ved å forklare bakgrunnen for det hele, men ber dem i det minste ikke hate på Isak.

TIRSDAG 16:10

Sana prøver å ringe Eva, men kommer bare til mobilsvar. Med skjelvende stemme ber hun om tilgivelse, og forteller at hun har sagt unnskyld til de andre. Kamera er respektfullt nok til å ikke dvele på henne i hennes svakeste stund, men heller fokusere på de små vennskaps-avatarene som ligger spredt rundt på rommet hennes. Et fotoboks-bilde av de fem jentene, nå gjemt bak bokser med sminke. De halvvisne blomstene fra turen med Yousef. Et bursdagskort under en stabel med bøker, blant annet Salman Rushdies «Sataniske Vers», boken som i 1989 fikk Iran til å utstede en fatwa mot forfatteren, med så langtrekkende konsekvenser som at romanens norske utgiver William Nygaard ble skutt og nesten drept utenfor sitt hjem i et søvnig boligstrøk på Oslos vestkant en rolig oktobermorgen i 1993.

«Er det 113 igjen? Ja, den sitter fortsatt fast, og nå tror jeg hånden har slått rot også.» Foto: NRK
«Er det 113 igjen? Ja, den sitter fortsatt fast, og nå tror jeg hånden har slått rot også.» Foto: NRK Vis mer

Sana titter ut på verden fra vinduet sitt igjen. Telefonen ringer, det er Chris. Hun prøver først å sno seg unna å komme med dårlige nyheter, og sier at hun ikke har fått snakket med dem, men klarer ikke lyve i møtet med Sanas desperasjon. Jentene har chattet. Chris forteller at de er sure, og prøver spakt å si at det sikkert går over fort. Men Sana vil høre mer. Chris forteller at de synes hun har forandret seg, helt siden alt med bussen startet. At de ikke liker henne så godt lenger. Ordene treffer ekstra hardt når de kommer fra en som henne, som man vet har for vane å trivialisere snarere enn å overdramatisere. Tårene triller ned Sanas kinn.

Chris vet ikke om de andre kommer på bussmøtet. Men hun lover å komme selv. Og å få dem til å komme. I det hele tatt lover hun langt mer enn Sana vet hun kan holde.

Jeg vet jeg har vært altfor dårlig til å trekke fram Iman Meskinis skuespillerprestasjoner denne sesongen. Det er bare så mange steder det bør nevnes. Kan vi bare være enige om at hun har levert en maktdemonstrasjon av subtilt, kontrastfylt og nonverbalt spill her, spesielt i de siste episodene, og så male opp denne setningen og spre den utover resten av ordgyteriet mitt? På forhånd takk.

ONSDAG 15:59

Over svart skjerm får vi høre en telefonsamtale mellom Sana og Chris. Hun leser opp noe hun har skrevet til jentene. Ikke et forsvarsskrift, men en erkjennelse, en selvransakelse. Hun har innsett at det er på høy tid å gå i seg sjæl.

Hun erkjenner at hun er sint. Sint for at alle identitetene som drar i henne, gjør at hun aldri føler hun strekker til, eller passer helt inn, i noen av dem. At hun ikke er muslimsk nok, norsk nok, marokkansk nok, chill nok, pen nok. «Jeg er sint for at jeg lot det bli så sykt viktig å passe inn på en russebuss. Jeg er sint for at jeg aldri klarer å passe inn noe sted. Fordi jeg alltid blir sint og føkker opp.»

I kanskje den beste, mest ektefølte, spissede og poengterte monologen «Skam» har gitt oss, møter Sana omsider sitt raseri ansikt til ansikt, i stedet for å rette det utover mot verden. For ja, mye av sinnet hennes er berettiget. Verden er dønn urettferdig. Men samtidig har hun innsett at den også er for kompleks til å redusere rett og galt til et enkelt mattestykke, og at ligningen uansett blir feil hvis man holder andre til ansvar mens man fraskriver seg sitt eget, og at mistro, hevn, lærepenger og vrede – samme hvor rettskaffen den er – bare skaper nye hydrahoder.

Hun har innsett at hvis man behandler alle som en potensiell fiende, så blir de til slutt det. Og hun har innsett at det ikke er sånn hun vil ha det, for samme hvor selvstendig og kompromissløs hun kan framstå, så er én ting fortsatt ufravikelig sant: mennesker trenger mennesker.

Og i stedet for å lene seg til flokken sin i vanskelige tider, så har hun støtt dem fra seg, i stedet for å bremse onde sirkler har hun akselerert dem, i stedet for å tilgi – både seg selv og andre – har hun dømt.

Og nå står hun alene, i vinduet i trappeoppgangen på Nissen, og ser på livet utenfor, på Pepsi Max-flokken samle seg rundt benkens alterplass, arnested for skolegårdens allting.

Chris svarer ikke på meldingen om jentene kommer. Så hun må gå ned til møtet alene, møte de andres harde blikk på egenhånd.

Og hvor har vi sett denne bildekomposisjonen før, da? Det er nesten så man skulle tro noen prøver å skape gjentagende komposisjonstemaer, her. In other news: medielærere over hele landet jubler over at «Skam» gjør halve undervisningsjobben for dem. Foto: NRK
Og hvor har vi sett denne bildekomposisjonen før, da? Det er nesten så man skulle tro noen prøver å skape gjentagende komposisjonstemaer, her. In other news: medielærere over hele landet jubler over at «Skam» gjør halve undervisningsjobben for dem. Foto: NRK Vis mer

De venter. Noen lurer på hvor de andre blir av. Sana ser ned, hun kan ikke svare. Ingrid ber henne ringe dem, en nådeløs, liten torturmetode for å tvinge fram i lyset hvor ute i kulden Sana er. Chris tar ikke telefonen. Ikke andre gangen, heller. Tror Sana de kan ha gått til skolen? Sana vet ikke.

«De skjønner vel at hvis de gjør det, må vi fortelle hvorfor vi lagde Vilde-kontoen?» spør Ingrid selvrettferdig.

«Jeg tror nok de skjønner det», svarer Sana, som selv har skjønt at sanden i timeglasset er i ferd med å renne ut.

De andre vil gå. De reiser seg, og begynner å sjekke trikketidene, som om det var den eneste bekymringen i verden.

Jentene kom ikke.

Sanas hjerte knuser langsomt.

Lydløst.

Håpløst.

---

I virkeligheten stopper slike historier som regel her.

Jentene har trukket seg unna Sana, de har fått bekreftet en virkelighetsoppfatning av henne (og sånne som henne) som hevngjerrig, farlig og annerledes, som en som ikke vil ta del i flokken. Hun, på sin side, står alene igjen, og har fått bekreftet de andres manglende forståelse og innsikt i egne privilegier, deres kompromissløshet og manglende raushet og vilje til inkludering, og ikke minst har hun fått bekreftet sin egen annerledeshet.

Hva som ville skjedd videre kan man bare spekulere i, kanskje virkelighetens Sana ville viet seg til studier, til familien, eller til religionen, dratt mot stadig mer absolutte virkelighetsoppfatninger, mot miljøer som ville gitt henne lettvinte, besnærende svar og forenklede sannheter, men først og fremst tilhørighet, i bytte mot lojalitet og underkastelse. For mennesker trenger fortsatt mennesker, og får man det ikke der man helst vil ha det, er man nødt til å få det der man kan. Kanskje ville raseriet blusset opp igjen, for så å vendes utover.

Dette er slik det fungerer, dette er det som skjer i virkeligheten.

Heldigvis er «Skam» bedre enn som så.

Jeg har snakket før om floskelen om at kunst skal speile virkeligheten. Jeg sier ikke at den ikke skal gjøre det, men dette mantraet har blitt så altoverskyggende at man glemmer at kunst kan være så ufattelig mye mer. Kunst og historier forteller oss noe om hvordan vi er – som David Foster Wallace sier: «Fiction's about what it is to be a fucking human being» – men det kan også si oss noe om hvordan vi kan være, hva vi har det i oss å bli. Både på godt og vondt.

Det finnes åpenbart ulike syn på dette, men om du er en sånn som avskriver enhver håpefulle handling og karakter som representerer «the better angels of our nature», som billig, banal eller, Gud forby, «urealistisk», mener jeg det er du som ikke helt har skjønt poenget.

Jeg kan la Foster Wallace utdype:

«Look man, we'd probably most of us agree that these are dark times, and stupid ones, but do we need fiction that does nothing but dramatize how dark and stupid everything is? In dark times, the definition of good art would seem to be art that locates and applies CPR to those elements of what's human and magical that still live and glow despite the times' darkness. Really good fiction could have as dark a worldview as it wished, but it'd find a way both to depict this world and to illuminate the possibilities for being alive an human in it.»

(Sitatet er hentet fra et intervju DFW gjorde der han sabler ned det han oppfatter som nihilistisk litteratur, med Bret «American Psycho» Easton Ellis i front.)

Dette er min ganske kronglete måte å si at jeg mildt sagt er ganske happy med at «Skam» ikke slutter her, ved benken i skolegården.

---

For mens pepsimaxerne går, høres det plutselig entusiastisk hyling og harkende motordur fra oppe i gaten. Sana snur seg, og får øye på en rødmalt van kengurukjøre seg nedover President Harbitz' gate. Inni sitter fire av Nissens fem største tapere, Chris, Eva, Vilde og Noora, og de roper den femte inn til seg, tilbake til flokken.

Sana springer inn til dem, mens langfingre heves i retning Pepsi Max-gjengen. For fakker dere med Sana, så fakker dere med oss.

TO MY ENGLISH READERS: I know what you're thinking: «So it's a van, not a bus, what's the big deal?», right? I'll try to provide som Norwegian context: While the russe-van carries less of a stigma of uncoolness in smaller places were an entire bus crew is hard to dig up, in as big a city as Oslo, it is, absurdly enough, pretty much a proof of being so called «Viggo Venneløs» (roughly translated: «Freddy Friendless»), and basically the social equivalent of taking your mom or dad to prom. Not that there's anything wrong with that. But then again, to quote «Almost Famous», «the only true currency in this bankrupt world is what you share with someone else when you're uncool.» So once more, «Skam» breaks down barriers. Foto: NRK
TO MY ENGLISH READERS: I know what you're thinking: «So it's a van, not a bus, what's the big deal?», right? I'll try to provide som Norwegian context: While the russe-van carries less of a stigma of uncoolness in smaller places were an entire bus crew is hard to dig up, in as big a city as Oslo, it is, absurdly enough, pretty much a proof of being so called «Viggo Venneløs» (roughly translated: «Freddy Friendless»), and basically the social equivalent of taking your mom or dad to prom. Not that there's anything wrong with that. But then again, to quote «Almost Famous», «the only true currency in this bankrupt world is what you share with someone else when you're uncool.» So once more, «Skam» breaks down barriers. Foto: NRK Vis mer

Ønsketenkning? Kanskje. Personlig har jeg bedre ting å gjøre enn å fnyse instinktivt av historier som forfekter noe så ukult som håp og nestekjærlighet. For all del, lykkelige resolusjoner er selvsagt meningsløse hvis historien ikke har gjort seg fortjent til det, eller karakterens reise fremstår uærlig, lettkjøpt eller innsiktsløs. Men du skal ha greie skylapper om du ikke ser at «Skam»-sesongene har gjort en rimelig grundig konsekvensutredning av det negative nedfallet av konfliktene sine før den presenterer en vei ut av dem, og at denne veien ut aldri baserer seg på magisk inngripen fra oven eller andre dei ex machina, men på å møte sine egne demoner, ta ansvar for sine handlinger og så rekke ut hender og gripe hverandre i mørket.

For mennesker trenger fortsatt mennesker.

Spørsmålet er ikke hvorfor sånt som dette skjer i fiksjonen, men hvorfor det ikke skjer oftere i virkeligheten. Det er derfor vi har historier, så de kan gå foran med et godt eksempel, og vise oss, for eksempel, hvor mye lettere det er å tilgi enn vi tror.

Ja, vi lever i kyniske tider, men som i alle andre tider så blir også vår tids rådende verdensbilde opprettholdt av oss selv, ikke av en ytre, objektiv kraft. Som enhver sannhet kommer denne her til å høres rimelig cheesy og banal ut, men hvis du vil at Sana'en i oss alle skal bli reddet fra avgrunnen av venninnene i en russe-van, er det bare å gjøre det.

Ingen stopper oss.

FREDAG 19:18

Evas attenårsdag feires i hagen hos Chris, og alle er der. Eskild står over grillen mens han prøver å forstå konseptet ramadan og det å faste uten #sommerkroppen2017 som motivasjon. Klamydia-entusiasten Linn deler av sin medisinske ekspertise til Vilde. Even spiller krokket med Mikael, og Magnus og Elias bonder. For et lite øyeblikk er alt godt i vår lille «Skam»-verden.

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Foto: NRK
Jeg vet ikke hva jeg skal si. Foto: NRK Vis mer

Vel, nesten alt.

Sana glaner litt på Yousef, og han glaner plutselig tilbake. Eller var det på Noora som sitter ved siden av henne? Den forhenværende isprinsessen Sana har forsonet seg med det, hun gjør som Elsa, og lar den gå.

Så er det bursdagssang, dans, og en gave, som naturligvis er en seksliters flaske med sprudlevin. Yousef glaner igjen. Denne gangen er det ikke på Noora.

Jonas klapper tappert med, selv om bursdagsfeiringen minnet ham på gaven han aldri fikk på sin store dag: en hårklipp. Foto: NRK
Jonas klapper tappert med, selv om bursdagsfeiringen minnet ham på gaven han aldri fikk på sin store dag: en hårklipp. Foto: NRK Vis mer

Mens det urgamle «bære bursdagsbarnet på gullstol i form av en flamingo-badering»-ritualet gjennomføres, har Sana trukket seg litt unna festen. Frivillig denne gangen.

Noora kommer bort. «Her sitter du.»

Sana er så på tilbudssiden at hun til og med prøver seg på en vits om ramadan. Så blir det en rar stillhet, det er fortsatt mye usagt mellom venninnene. Så snakker de i kor, som man gjerne gjør når begge har mye på hjertet, og så klarer Sana omsider å innrømme at hun liker Yousef.

Og mer skal det ikke til før hele denne misforståelsen – som Sanas mistro og lukkethet er skyld i – kan rulles opp. Hookingen på Syng mellom Noousef var bare Nooras irrasjonelle reaksjon på nyheten om at William hadde fått seg kjæreste. Meldingsutvekslingen etterpå vitner om en skamfull Yousef som håper Noora ikke sier noe til Sana, fordi han liker henne. Han har bare fått inntrykk av at Sana ikke liker ham, fordi, du vet, hun PLUTSELIG TRODDE HUN MÅTTE SLETTE HAM SOM VENN OG OPPFØRE SEG ISKALDT MOT HAM FOR Å OPPRETTHOLDE JEG VET IKKE HVA og endelig snakker folk sammen her.

Nooras forsøk på å «fortelle Sana noe hyggelig» handlet jo også om dette, hvis Sana bare ikke hadde avfeid henne og trukket forhastede konklusjoner før hun fikk snakket ut. Og så ser hun på Yousef og han smiler tilbake, og vi kunne gått avsluttet her, for jeg fikk akkurat noe i øyet, men vi er visst ikke helt ferdig ennå.

Når du prøver å late som om du ikke er ekstremt klar over at crushen og winglady'en din prater sammen. Foto: NRK
Når du prøver å late som om du ikke er ekstremt klar over at crushen og winglady'en din prater sammen. Foto: NRK Vis mer

Det er fortsatt to stykker som ikke har klart å snakke med hverandre, i frykt og forutinntatthet over hva den andre vil tro og si, én siste ond sirkel, som har fått snurre fritt videre, som en fidget spinner på nesetippen til en dabbende niåring.

Sana har noe hun må fortelle Noora. Men før hun rekker det brøler en ny motor seg inn i bildet, og bildehastigheten crankes ned til det halve, og Nooras hake slår i bakken i sakte film, og et blankpolert glis ruller inn oppkjørselen, og da snakker jeg ikke om tanngarden til P-Chris, og plutselig er vi tilbake til sommeren i fjor, og er det egentlig noen som er flinkere til å gå ut av biler enn William Føkkings Magnusson?

Er du ikke glad for å se meg? Jeg tok på meg den fineste hetten jeg har og semsket et utrydningstruet baby-neshorn bare for din skyld. Foto: NRK
Er du ikke glad for å se meg? Jeg tok på meg den fineste hetten jeg har og semsket et utrydningstruet baby-neshorn bare for din skyld. Foto: NRK Vis mer

Han takker for mailen Noora sendte ham.

Hm, hvilken mail?

Og Sana bare:

---

Les også Dagbladets tidligere Skam-recaps:

Sesong 2:

Sesong 3:

Sesong 4: