Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Spørsmålet er om vi går med i krigen

Forsvarsjefen kommer med en så grov fortegning av virkeligheten at det en ren forfuskning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

AFGHANISTAN: I sin kloke artikkel 28. oktober om veien videre i Afghanistan skrev Ågot Valle at ISAF-styrkene tydeligere enn før burde følge det som er mandatet deres: «Sikkerhet, patruljering og beskyttelse av lokalbefolkningen». Dette var ganske riktig det opprinnelige mandatet. Da Sikkerhetsrådet i desember 2001 opprettet en internasjonal styrke for seks måneder, var oppdraget å bistå «med å opprettholde sikkerheten i Kabul og områdene omkring, slik at de midlertidige afghanske myndighetene så vel som FN-personellet kan virke i trygge omgivelser».Men siden er både de seks månedene og de geografiske grensene blitt utvidet igjen og igjen. Ledelsen av ISAF er blitt overført til NATO. Etter at NATO i fjor vedtok en «revidert operasjonsplan», er virksomheten utvidet til hele landet. Blant de nye oppdragene er operasjoner i samarbeid med de afghanske sikkerhetsstyrkene, støtte til polititroppene og avvæpning av «illegale» motstandsgrupper. Viktigst å merke seg er at Sikkerhetsrådets resolusjon 1659 fra 2006 gir ISAF pålegg om «tettere operasjonelt samvirke» med Operation Enduring Freedom.

NÅR GENERAL Sverre Diesen i Dagbladet i går hevder at NATOs operasjoner i Syd-Afghanistan «har samme mandat og hensikt som i resten av landet», gir han inntrykk av at det fortsatt er mandatet fra 2001 som gjelder, bortsett fra geografisk utvidelse. Dette er en så grov fortegning av virkeligheten at det gjelder en ren forfuskning. «Operasjonelt samvirke» med Operation Enduring Freedom var ikke noen del av Sikkerhetsrådets opprinnelige mandat. I motsetning til ISAF er OEF selve den sentrale operasjonen i den krigen Bush har satt i gang mot terrorismen. Det er nesten utrolig at en norsk forsvarssjef kan omtale offensiv krigføring som et fredelig middel til å reparere de ødeleggelsene som særlig skyldes denne krigføringen.Hva Enduring Freedom holder på med, er ikke å trygge fred og sikkerhet for dem som forsøker å bygge landet opp igjen, men å fortsette krigen for femte år på rad mot Taliban og andre motstandsgrupper. Disse gruppene slåss mot inntrengerne fra USA, akkurat som de og deres forgjengere tidligere har slåss mot engelskmenn og russere. Krigen har vært ført skånselløst. Fra stor høyde klarte de amerikanske bombeflyene raskt å ramme blant annet en mat-konvoi fra Røde Kors, et militært hospital, en gutteskole, et gamlehjem, flere landsbyer og boligkvarterer pluss to sentre for matutdeling fra Røde Kors. En halv million mennesker er drevet på flukt.

TIL DETTE kommer de bruddene på internasjonal humanitær lov som de amerikanske styrkene har begått i form av tortur og mishandling av fanger. Terrorkrigen har hittil skapt enorme lidelser og ødeleggelser for vanlige folk i Afghanistan, økt uviljen mot det styret de fremmede har etablert i landet og styrket mot-terroren og usikkerheten både i Afghanistan og den øvrige verden.Da ISAF ble opprettet med det fredsorienterte mandatet sitt, avslo USA å bli med i styrken. Bush var opptatt av å føre krig. Men nå passer det ham å delta i ISAF. Med det utvidete mandatet styrken har fått, har han overført betydelige deler av de amerikanske troppene fra Operation Enduring Freedom til NATO-kommandoen. Hittil har Frankrike, Spania og Tyskland tydeligvis stått imot presset fra USA for å få ISAF med på den offensive krigføringen som hittil har gått så dårlig. Men nå er det uansvarlig å stole på at denne motstanden holder. Faren er overhengende for at ISAF blir trukket aktivt inn i krigføringen mot de afghanske motstanderne USA har skaffet seg. Meldingen nylig om at NATO-styrker hadde drept «rundt 70 Taliban-krigere» i det sørlige Afghanistan, forteller hva vi kan vente oss.

DET NORSKE engasjementet startet 4. oktober 2001, da Bush hadde valgt å besvare grusomhetene 11. september ved å angripe Afghanistan. Sammen med andre NATO-regjeringer besluttet også den norske «å yte USA bistand i landets forsvar», som den uttrykte det. Uttrykket lød pussig allerede den gangen, for 11. september var for lengst passert, og ingen fiendtlige styrker rykket inn i USA. I dag ville det være absurd å stille opp i de afghanske fjellene for å beskytte supermakten.Likevel risikerer Norge å bli trukket inn i den offensive amerikanske krigføringen og bli medskyldig i den. Spørsmålet er ikke lenger hvor eller når styrkene våre skal settes inn. Spørsmålet gjelder Norges rolle. Skal vi bli med i terrorkrigen til Bush?

SOM ÅGOT VALLE foreslo, bør vi insistere på å holde oss strengt til det opprinnelige mandatet for ISAF. Sender vi tross alt norske soldater til Afghanistan skal det være for å trygge sikkerheten for folk så langt som gjørlig, ikke å medvirke til offensive operasjoner som fører til økt hat, mer vold og mindre sikkerhet. Men det er antakelig en illusjon å tro at vi får gjennomslag for en slik holdning. Da er det eneste etiske alternativet å trekke seg ut av ISAF og konsentrere Norges bistand til Afghanistan om fredelig menneskelig utvikling. Dette er det valget regjeringen nå står overfor.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!