MANNEN BAK? Den italienske forfatteren Domenico Starnone fotografert da han besøkte Litteraturfestivalen på Lillehammer i forrige uke. Foto: BAZAR / Steffani Puschnerat
MANNEN BAK? Den italienske forfatteren Domenico Starnone fotografert da han besøkte Litteraturfestivalen på Lillehammer i forrige uke. Foto: BAZAR / Steffani PuschneratVis mer

Spørsmålet ingen våget å stille ham på Lillehammer

Jon Rognlien finner åpenbare paralleller til Elena Ferrante i Domenico Starnones bøker, men tror han og kona må ha fått hjelp fra en tredjepart.

Kommentar

Forrige uke var den italienske forfatteren Domenico Starnone i Norge, sammen med kona Anita Raja. Hun ble i fjor utpekt som kvinnen bak pseudonymet Elena Ferrante, forfatteren som har trollbundet lesere med beske romaner fra Napoli. Vi var mange som beklaget at identiteten ble avslørt, men ble den det? Teorien var dokumentert med enorme pengesummer utbetalt til Raja fra det knøttlille Ferrante-forlaget E/O. Hun har ganske riktig jobbet for dem, men da med oversettelser av smal litteratur.

Raja er en vakker, gråhåret kvinne som ikke gjør mye ut av seg. Hun vender blikket bort når Dagbladets utsendte ikke kan la være å stirre på henne, men svarer høflig når jeg slår av en prat om oversettelser og oversettere. Hun forteller at hun bare oversetter bøker hun setter høyt. Det er altfor krevende å oversette litteratur man ikke identifiserer seg med. Jeg sier meg hjertens enig.

Ingen spør paret om Ferrante-forbindelsen under deres mange opptredener. Det er nok heller ikke mulig. Starnone har flere ganger uttalt at han er luta lei av å si at det ikke er han som er den mystiske kvinnen. Raja stiller aldri på scenen, så hun slipper.

Men det er noe her. Parallellene mellom Ferrantes «Svikne dagar» og Starnones drivende kløktige «Bånd» er åpenbare. De er som motstående speilinger av et opplevd utroskap. Men også andre sider i de to forfatterskapene går sammen. Starnones sterke gjennombruddsroman, den figurativt selvbiografiske «Via Gemito», forteller fra en oppvekst som har svært mye til felles med persongalleriene i Ferrantes debut «Kvelande kjærleik» og Napolikvartetten, om enn med andre virkemidler. Særlig farsskikkelsen, en rasende jernbanefunksjonær med kunstnerambisjoner, er en plausibel Ferrante-figur – en mann som juger i ett sett og mørbanker kona som straff for alt han ikke mestrer. Også dialektens betydning er analog hos de to.

Indisiene på at de to er involvert i Ferrante-forfatterskapet, er altså mer enn pengetransaksjoner. De har et klart litterært slektskap. Like fullt er det brikker som ikke passer inn. Ferrantebøkene er åpenbart bygget på sterke kvinneerfaringer Anita Raja vanskelig kan ha førstehånds kjennskap til. Hun kan godt være den som førte Ferrante i pennen, men det må være minst én kvinne til her. Hvem leverte opplevelser og omgivelser, energi og sentiment, blikket som skaper trykket i romanene?

Dermed er vi tilbake i den anonymiteten som er en uløselig del av Ferrante-forfatterskapet. Godt er det, for hennes tanke om at en forfatter ikke skal stå mellom tekst og leser, er både klok og overraskende enkel. Særlig i vår intimitetstyranniserende kjendistid, der det snart ikke snakkes om bøker uten ofre for tekstenes avslørende pikanterier.

Under seansen på det italienske kulturinstituttet fikk Starnone spørsmål fra salen om hva han tenker om dem han utleverer i sine nådeløse portretter, for eksempel den brutale faren i «Via Gemito». Han siterte Philip Roth som skal ha sitert en annen: «Den familien som får en forfatter i sin midte, er for alltid fordømt.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook