Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sport, nyheter og underholdning

Spør du ledende kanalsjefer i Europa om hvilke kategorier som er de viktigste i TV-konkurransen, svarer samtlige det samme: sport, nyheter og underholdning. Det gjelder selvfølgelig også de norske. I underholdningssektoren vil de supplere med såpedrama og situasjonskomedier. Gode dokumentarer vil alltid stå høyt på ønskelisten - barn er også et voksende satsingsområde. Poenget er at prioriteringslisten er den samme. Kanalene blir derfor også tvillinglike: Ingen våger et annerledes grep.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ingen tør utfordre seerne, bringe dem inn i en ny TV-verden, presentere programmer med overraskende innhold og form. Hver programserie forsvarer kun sin plass på basis av seermålinger. Svikt i seeroppslutning fører til nådeløs stopp av en serie. «Venner og fiender» på TVNorge er foreløpig det siste gode eksempel.

Vi har for lengst vennet oss til en seersituasjon der vi går etter programmer eller serier. Hvilken kanal som sender, er oss likegyldig. Den gamle NRK-lojaliteten er ikke lenger dominerende. Og godt er det. Usunn som den er, i et demokrati der vi legger så mye vekt på det frie valg for enkeltindividet. (Fremtidens digitale tilbud, der vi til enhver tid kan velge det program vi ønsker å se på, er som skapt for nordmenn.) NRK-sjefer vil som en refleks ile til og fortelle at når det virkelig gjelder, så ser alle nordmenn på NRK. Kongens tale, 17. mai, nasjonale og internasjonale kriser osv. Fint, men det er nå engang hverdagen som er livet. Det er der kampen om seerne står.

Da TV2 startet sine sendinger 5. september 1992, var mange politikere og mediefolk opptatt av hvilken effekt det ville få for NRK. Advarslene var mange. NRK ville komme til å bli lik en kommersiell kanal og etterape TV2. Etter seks måneders drift av den nye kanalen, opplevde NRK den største popularitetsbølge på fjernsynssiden siden starten i 1960. Kommentarene var entydige. Det var NRK som var den nye kanalen. TV2 var bare tull, og ingen gadd da heller å se på programmene. Snart var pengene brukt opp, og TV2 var på konkursens rand ved juletider 1992. Hva var det NRK gjorde? Praktisk talt ingenting. En klok fjernsynsledelse justerte litt på fredagsunderholdningen, men fortsatte i samme spor. Seere og kritikere sablet TV2-programmene ned, og sammenlignet dem med NRK, som nå hadde kommet i et helt annet lys. En nyskapende TV-kanal, het det. Sannheten var at NRK hadde fått anledning til å trene opp sine medarbeidere foran øynene på sitt publikum. Etter over tredve år hadde de jo lært litt. TV2 fikk ingen hjelp av denne ekspertisen, men det tok ingen hensyn til i sine vurderinger. Og ingen hadde tålmodighet til å vente i nye tredve år.

I dag, over syv år senere, vet vi hvordan det gikk, men husker kanskje ikke hvordan det startet. På bemerkelsesverdig kort tid er TV2 blitt konkurransedyktig, også som produsent av egne programmer. Og det går lengre og lengre tid mellom hver gang NRK blir fremhevet som den ledende TV-kanal i Norge. Kanskje nettopp fordi vi ikke lenger legger merke til hvilken kanal vi ser på? Alt er likt. Igjen er det betimelig å spørre hva har NRK gjort. Dessverre fikk tvilerne fra 1992 rett. NRKs TV-ledelse er ikke helt den samme som i 1992, og de strategiske trekk er kanskje ikke like kloke. For i den avsindige evighetsmaraton der det hele tiden bare gjelder en eneste ting: å være den største TV-kanalen i Norge til evig tid, gripes det til alle kjente kommersielle grep. Og på den sentrale sendetid får vi stadig mer av nyheter, sport og underholdning. Det synes som om NRK er i ferd med å miste kontakt med den plattform eller det fundament kanalen i sin tid ble tuftet på. Og ingen andre TV-kanaler oppfatter at de har forpliktelser i noen annen retning enn å tjene mest mulig penger.

Nå fører det intet sted å kritisere NRKs programpolitikk i dag. Sendt er glemt, som det heter i miljøet. Dessuten har de ennå i behold en siste rest av allmenn-kringkastingselementene. NRK er fortsatt den største TV-kanalen, og er avgjort fremdeles best når det gjelder. Og blir kritikken for hard når programmer for minoritetsinteresser forsvinner fra NRK1, er det godt å ha minikanalen NRK2 å henvise til.

Nei, la oss kaste spydet syv år fremover, og se på de strategiske grep NRK gjør i dag, og hvilken effekt det kan få for fremtiden. 15. mars i år vedtok styret i NRK å flytte Kulturavdelingen i fjernsynet over til radioen. Senere i år vil trolig barneavdelingen i radioen bli flyttet over til fjernsynet. De har vedtatt start av daglige frokost-TV-sendinger, og ser for seg sammenhengende formiddagssendinger med nyheter. Hva forteller det oss? Hvilket signal gir NRK til samfunnet rundt seg ved å foreta slike grep?

1: Kulturprogrammer nedprioriteres så dramatisk at det ikke lenger er behov for en egen kulturredaksjon i fjernsynet.

For bare tre år siden var Kulturavdelingen i fjernsynet den mest nyskapende og allsidige programavdeling i NRK, med underholdning, musikk og kulturredaksjoner. I dag er underholdningsavdelingen skilt ut, og resten flyttet over til radioen.

2: Programmer rettet mot barn prioriteres opp. NRK har innsett at barn ikke lenger hører på radio, men ser stadig mer på TV. Radioransj-redaksjonen vil trolig bli lagt ned, og tidligere populære programposter som «Barnetimen» og «Barnetimen for de minste», blir borte. Men i fjernsynet vil det komme et bredere tilbud, ikke minst for å møte konkurransen fra TV2, som nå skal satse stort på programmer for barn, spesielt om morgenen.

3: Frokost-TV hver dag har lenge stått på ønskelisten til NRK. Til høsten kommer det, og endelig kan TV2 få konkurranse der også. Men trenger vi mer TV om morgenen? Omkring to prosent av seerne benytter seg av tilbudet fra TV2, og seermengden har vært stabil lenge. NRK vil bruke 50 millioner kroner i året på å konkurrere om denne ytterst smale og spesielt interesserte seergruppen, som utrolig nok har tid til å se fjernsyn om morgenen. Men kanskje vil kjøkkenets utvikling som allrom i større grad friste flere familier til et ekstra TV-apparat der også?

Slik kan vi spekulere sammen med planleggere i NRK og TV2. At det er vanskeligere å spå om fjernsynet enn om fremtiden generelt, er iallfall sikkert.

Hvis bare NRK hadde hatt nok av penger, kunne vi ha slått oss til ro. Ventet og sett. Og latt være å skrive i avisen. Men når pengene tas fra allerede bevilgede poster til distriktskontorene, og vi ser vesentlige programkategorier bli nedprioritert mot utslettelse, så må vi i alle fall slå på lyset slik at vi får i gang en debatt. Hva skal NRK være i fremtiden, og hvilken rolle skal institusjonen spille i det vi fremdeles våger å kalle en kulturnasjon? Skal NRK i det hele tatt ha noen forpliktelser, eller er det nok å være størst?

Jeg er opptatt av kultur og den mulighet kulturtilbud har for å skape opplevelse og kunnskap. I vårt land kommer du ingen vei med dine kulturideer uten å være villig til å ofre blod. Alle som arbeider i eller utenfor kulturinstitusjoner - er skaper, formidler eller forvalter av kunst og kultur - vet hva jeg snakker om. Norge er ennå ikke 100 år, og er dessverre langt fra å kunne kalle seg en kulturnasjon. Kultur er ganske enkelt ikke prioritert i vårt land.

I denne kampen for å få økt forståelse for kulturens plass i samfunnet, kunne fjernsynet ha vært det sterkeste våpen. Men hvem slåss for kulturen i de norske TV-kanalene i dag? Er det noen i posisjon som kan vise frem så mye som et skrubbsår? Jeg ser ingen. Det skal ikke stor kunnskap om NRKs interne forhold til for å forstå at det er utenkelig at Tor Fuglevik, som den utmerkede radiodirektør han er, vil stå opp og kjempe for plassering og penger til kulturprogrammer i fjernsynet. Han har så evig nok med å bevise berettigelsen av kulturkanalen P2. Argumentet for å slå sammen programavdelinger over mediegrensene er hederlige nok. Ressurssparing. Men prisen er for høy.

NRK har tatt noen strategiske veivalg, men jeg får ikke øye på målet. Burde det ikke ha vært omvendt? Og er våre to store TV-kanaler sikre på at seermassen vil holde seg konstant? Jeg påstår at den generasjon ungdom og unge voksne som etablerer seg i dag, har et annet verdisyn, andre prioriteringer, andre krav til omgivelser, og ikke minst er de mer bevisst på hva de bruker tiden sin til.

Kanskje vil de ha noe annet enn sport, nyheter og underholdning på TV også?