Sportsjournalisten er ikke som andre

SPORTSJOURNALISTEN har det ikke som andre journalister. Når han kritiserer herrelandslaget i fotball for dårlig spill får han beskjed fra treneren om at enten er han med laget og nasjonen, eller så er han imot. Og når sportsjournalisten etter godt håndverk og hardt kildearbeid presenterer lagoppstillingen i forkant av landskampen, ja så beskylder spillere ham for å være illojal. Sportsjournalisten har problemer. Men hvilke?

Historisk sett har sportsjournalisten vært del av sportsbevegelsen. Det begynte med Peder Christian Andersen (1892- 1964). I sin journalistkarriere var han tillitsvalgt i sentrale presseorganisasjoner. Han kom til Social-Demokraten (i dag Dagsavisen) i 1913 og ble hentet til Aftenposten i 1919. Andersen ble seinere engasjert av Kringkastingsselskapet og NRK, og var stemmen som refererte «bronselagets» fotballkamper under OL i Berlin i 1936.

I TILLEGG til å være journalist var Andersen i sin tid fotballbevegelsens fremste mann. Han var blant annet fotballdommer, og dømte tre cupfinaler og åtte landskamper. I minst én av cupfinalene hadde han en privilegert posisjon: Han dømte kampen først og skrev om den som Aftenpostens utsendte medarbeider etterpå.

Foruten dommergjerningen hadde Andersen flere roller i Norges Fotballforbund (NFF): Han var revisor, sekretær, generalsekretær, redaktør for årbøker og jubileumsbøker, medlem av dommerkomitéen, leder av lovkomitéen, samt leder for forbundets propagandaarbeid. Peder Christian Andersen hadde altså mange hatter og gode innsikter, både i sportsjournalistikken og i fotballbevegelsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et av høydepunktene i hans hattelek fant sted i 1913. Han hadde to år tidligere foreslått opprettet en uttakingskomité for landslaget. Han ble medlem av komitéen og tok seg selv ut til en landskamp i Moskva. Dit reiste han som komitémedlem, som reserve, som assistent for reiselederen, og som fotballdommer (han dømte to russiske ligakamper under oppholdet - «et hverv han skilte sig fra med al hæder»). I tillegg var Peder Christian Andersen sportsjournalist i Social-Demokraten, og han reiste derfor til Moskva som representant for pressen. Han var da 21 eller 22 år gammel!

HATTELEK OG STERKE BÅND til sportsbevegelsen finner vi også i dag. Jahn Ivar «Mini» Jakobsen var med og dekket europamesterskapet i fotball for herrer år 2000. Han var da ferdig med sin fotballkarriere og ble hentet til TV 2 som frilans sportsmedarbeider. «Mini» hadde lenge vært landslagets muntrasjonsråd og ble bevisst brukt som døråpner mot landslaget. Han var styremedlem i Rosenborg, medeier i internettselskapet Fotball 247 (som sponset TV 2s sportssendinger, og som også fotballforbundet hadde eierinteresser i), og han arbeidet som «nettskriver» for landslagsspillere som brukte Fotball 247 som sin hjemmeside.

Sport er engasjement, attraksjon og underholdning. Dette preger sportsjournalistikken. Både journalisten og publikum håper at herrelandslaget i fotball, kvinnelandslaget i håndball, Andreas Thorkildsen og Marit Bjørgen skal vinne. Sportsjournalisten heier, gir råd og fungerer som overdommer. Han gjør seg til en del av sporten og utpeker helter den ene dagen og syndebukkerden neste. Det kan synes som om sportens attraksjonskraft ofte er selve forutsetningen for sportsjournalistens virksomhet. Sportsjournalisten gjør seg til attraksjonsforvalter. Det er vanskelig for ham å finne balansen mellom engasjement på den ene siden og et kritisk undersøkende blikk på den andre.

PROBLEMET ER likevel ikke at kommentatorer som Arne Scheie og andre er entusiastiske på sportens vegne. Problemet er heller ikke at programledere som Davy Wathne søker balansen mellom underholdning på den ene siden og kritiske og reflekterte spørsmål på den andre siden. Problemet er at deres kolleger i presse og kringkasting ikke i større grad dekker sportsfeltet i henhold til klassiske journalistiske idealer. Sportsjournalistikkens rolle er uavklart. På den ene siden finnes historiske og håndverksmessige tradisjoner, attraksjonsverdi og kommersielle hensyn. På den andre siden finnes håndverksmessige idealer og utfordringer om å ta sportsfeltet på alvor, journalistisk sett.

Sportsjournalistens rolle som attraksjonsforvalter gir stor publikumsoppslutning og økonomisk avkastning for arbeidsgiveren. Den gir også avkastning for journalisten. Tidligere fikk sportsjournalistene dårlig betalt og de hadde lav intern status. Nå har de ofte egne bilag, de har høy anseelse og de er blant de best betalte. I kringkastingen er de mest profilerte medarbeiderne nasjonale kjendiser på linje med dem de rapporterer om.

I KAVET for å presentere sportsprofilene og begivenhetene blir svært få av ressursene sportsredaksjonene rår over brukt på det som kalles kritisk, undersøkende journalistikk. Under fotballherrenes landslagssamlinger har norske sportsjournalister uvanlig god adgang. Det er ikke kun fordi landslagstreneren er snill og ønsker å ha en god tone med pressen. Nei, det er også fordi NFF ønsker å fylle avissider og TV-programmer med utøvere og sponsorlogoer for at «fotballproduktet» skal få så høy kommersiell verdi som mulig. Dette gir større inntekter neste gang NFF skal forhandle om rettigheter og sponsormidler. For sportsjournalistene synes tilgangen til spillerne å føre til at de bindes opp i pressekonferanser og treninger for å lage innslag av typen «se, han snakker» og «se, han har kjøpt ny bil».

DENNE DEKNINGEN fører dessuten til at begrensede formater i presse og kringkasting ofte fylles opp av intetsigende innslag. Norsk presse og kringkasting kan på denne måten lett framstå som et PR-instrument for NFFs «fotballprodukt». Slikt skaper forventninger, både hos NFF, hos landslagsledelsen og hos spillerne. Så er det vel disse forventningene som får landslagstreneren til å mene at han kan instruere norske sportsjournalister om hvordan de skal gjøre jobben sin?

Landslagstrener Åge Hareide har i etterkant beklaget sin kritikk av norsk presse og kringkasting. Men det er ikke bare landslagstreneren som har et problem. Også norske sportsjournalister kan ha et problem som går helt inn i sportsjournalistens sjel: Hvordan kan han ivareta sitt journalistiske samfunnsoppdrag i spennet mellom underholdning og journalistikk? Og hvordan kan han legitimere sin virksomhet overfor et opplyst publikum som ikke nødvendigvis er opptatt av sportens attraksjonsverdi, men som er opptatt av sportens samfunnsrolle?