Sportsnasjonen

De fleste av oss vil være enige om at vi ikke alltid er fullstendig klar over motivene bak våre handlinger. Ofte oppfatter vi eller handler på måter som er automatisert, basert på reflekser eller vaner. Er nasjonen et konsept som er så inngrodd i oss og så automatisert at vi antar dens eksistens og handler som om den var naturgitt?

Er vi ikke født nasjonale, da? Ernest Gellner (1925-1995), professor ved den liberale høyborgen London School of Economics i 22 år, mente ikke det. Han brukte begrepet naturalisering om nasjonalismen, og bemerket at i våre dager er nasjonalismen blitt en så vanemessig del av vår tenkemåte at det nå anses like naturlig å «ha» en nasjon som man har to ører og ei nese.

Likevel har ikke nasjoner alltid eksistert. Litt avhengig av hvordan man definerer begrepet vil de fleste forskere på området i dag gå god for at nasjoner i moderne forstand oppsto for rundt 250 år siden, selv om det er stor uenighet om hvor de først så dagens lys og hva som er det sentrale elementet ved dem. Noen mener at den franske revolusjonen var arnestedet for det vi i dag kaller nasjoner, og at en slags sosial kontrakt basert på de franske idealene om frihet, likhet og brorskap ligger til grunn for nasjonale fellesskap. Andre, som Benedict Anderson ved Cornell University, mener nasjoner først oppsto i koloniene som motstand mot imperier, og at ideen om nasjonen som det legitimerende begrep for suverenitet deretter spredte seg til Europa og resten av verden.

Når stater promoterer ideen om befolkningens enhetlige nasjonalitet, kalles dette gjerne nasjonsbygging. Men det finnes nasjoner uten stat, som tilfellet er med baskerne i Nord-Spania, og stater med flere nasjoner, som i Storbritannia, og nasjoner som befolker flere stater, som tilfellet kan være med irene. Vi kan si at nasjonsbegrepet har en autonomi i forhold til stater. Det er dermed ikke bare stater som har interesse av å markedsføre ideen om at nasjonalitet er en medfødt egenskap.

Da de store kirkesamfunnene forvitret, tilbød nasjonene en ny kilde til mening med livet. Forestillinger om at nasjonen vil vare evig, gir en form for trøst i møte med livets forgjengelighet. Nasjoner skapte fortellinger om seg selv som om de hadde røtter tilbake til tidenes morgen og malte bilder om en uendelig framtid. I Norge ble Viking-sagaene og oldtidsspråket en integrert del av den nasjonale historien på 1800-tallet, både i skolebøker og i det nye skriftspråket.

Den episke formen passer nasjoner godt. Nasjoner liker å framstille seg og sine innbyggere i et heroisk lys og smykker seg gjerne med en glamorøs fortelling om hvordan den oppsto. Sportsverdenen kan levere materiale til slike historier: fortellinger om de første og de beste, om vinnere og grunnleggere av nye tradisjoner verdsettes høyt i eposet. Den russiske litteraturforskeren Mikhail Bakhtin (1895-1975) påpekte at eposet i seg selv framstilte en nasjonal historie som var klart atskilt fra fortelleren og tilhørerne. Poenget med eposet er å skape en verden separat fra vår egen: en verden vi ikke kan nå – slik dagens superstjerner er parallelle skikkelser til eventyrenes prinser og prinsesser er sportsstjernene våre dagers konger og tradisjonsbyggere. På denne måten kan eposet brukes til å argumentere for at nasjonens orden var hinsides demokratisk forandring: Deres kilde befinner seg i ei tid og et rom der vi ikke kan nå, og som må bevares i sin ideelle form.

Store sportsbegivenheter blir i stadig sterkere grad kledd i episke gevanter. Fanfarer, hymner og visuelle fortellinger om hvordan sporten har oppstått, høydepunkter og spesielt framtredende utøvere er vanlige innslag. Kommentatorer husker og gjenforteller hvem som utmerket seg på nasjonen vegne, hvem som har vunnet og hvordan nye tradisjoner oppsto. Slik blir fortellinger om sporten også fortellinger om nasjoner.

Ifølge den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930-2002) blir vår interesse for spektakulære sportshendelser i stadig større grad rettet mot utvendige sider ved sporten, som resultatet og hvem som vant. Dette er jo eposets kjerneområde. Vi har mindre og mindre interesse for og grunnlag for å ha noen formening om selve utøvelsen av sporten. Grunnen til dette finner vi sportens tilblivelseshistorie.

Fotball, som mange andre idretter, oppsto ved at folkelige leker ble løsrevet fra sine religiøse og kroppslige funksjoner, kodifisert, rasjonalisert og innskrevet i en slags kroppslig protokoll for den britiske overklassen: Fotballens nye hensikt var å fungere som en slags kroppskunst for elevene ved Eton, Rugby og andre public schools i England. Her sendte den sosiale eliten sine gutter for å oppdras i ikke å engasjere kroppen for sterkt i fysiske aktiviteter. Dermed ble de folkelige lekene omdannet til idretter med en tydelig distanse til materielle interesser. Vi ser den samme logikken enda tydeligere i dag: Jo sterkere distanse det er mellom utøveren og et nødvendig kroppsengasjement, jo større anseelse nyter sporten. Utøvere av golf nyter derfor stor respekt, og det er kostbart å drive med sporten, mens boksere gjerne ikke har like høy sosial status.

Da idrettene kom tilbake til folket rundt forrige århundreskifte, var det ikke lenger som folkelige leker, men i stadig større grad som spektakulære begivenheter iscenesatt av profesjonelle utøvere. I stadig sterkere grad er den fotballen vi ser på fjernsynsoverføringer atskilt fra det spillet vi selv deltok i på løkka som barn. Ikke bare er den tekniske og taktiske virtuositeten en helt annen på internasjonalt toppnivå, men også fortellingene som spillet kles i gir begivenheten en episk form og gjør oss mottakelige for det Bourdieu kalte sosial orkestrering gjennom kroppslig og kollektiv etterlikning: Vi etterlikner det vi ser på TV, og tilegner oss historiene som knyttes til handlingene uten å være oss bevisste at vi dermed gjør disse fortellingene til våre egne – til en del av vårt automatiske repertoar for tanker og handlinger.

Fotball-EM, som starter om noen uker, kommer til å bli et fesjå i nasjonal programmering. Utøverne blir presentert først og fremst med sine nasjonale attributter og representasjonsoppgaver. Nasjoner er kilder til samhørighet og forteller historier om dype, horisontale vennskap. Samtidig liker nasjoner å framstille seg som oppstått ved tidenes morgen og lover en underlig framtid for sine medlemmer. Slike episke historier gjenfortelles under spektakulære sportsbegivenheter i form av nasjonale helter og storhetstider, grunnleggere av tradisjoner og nasjonale seierherrer. Vi reflekterer sjelden over at slike historier kan bidra til å fremme en tro på at nasjoner er ahistoriske og evige konstruksjoner.

For Benedict Anderson er nasjonen klart et historisk avgrenset fellesskap. Det er mennesker som har funnet det opp og mennesker som gir det mening.