Sporvogn til Parnasset

I ei lita sporvogn til Parnasset kan det bli mye støy når folk ramler omkring og klasker hverandre i hodet med salmebøkene sine.

Jeg tror ikke på slik preging. Puritanere og hygienikere kan bruke privatbil dersom de frykter bakterieangrep fra andre folks bøker.

Forfattere står til knærne i bedrøvelige historier. Dagens er en blodig og ekkel liten en, om intoleranse og manglende vidsyn. Det er langt mellom «ekte» kulehull. Men forbausende kort mellom kjeftbruk og verbale kvelningsforsøk.

Er det tillatt, i Carl Hagens Norge, ikke å klage? Ikke å lynsje?

Når Tore Renberg, gutteaktig glad, taler syterne midt imot, etterfølges han som en pinlig lovmessighet av Ari Behn (26). En Behn som sverger kun til sin egen rene sti. Som ønsker så veldig «å nå ut til et bredt lag av folket» at han fører Hans Herbjørnsrud og Jon Fosse til skafottet.

Litt som å høre gnyet fra Pol Pot-partiets komplott mot dikterbrødre på 70-tallet! En 90-tallets pulp-kommunisme.

I Behns Rampelys-forestilling pågår action og Schwarzenegger og jakten på vår tids litterære fører. («Shakespeare», kaller Behn ham.) For alle penga. Det er vi blitt nesten vant til, vi som har Se og Hør. Men bare dét?

  • Diktere har allerede mye å stri med. Manus. Sjangere. Forlag. Innkjøpskomiteer. Myndigheter. Bokklubber. Sensur. Selvsensur. Kulturell armod. TV3. Salgstall. Rangering. Stabelsalg. Moter. Smak. «Trender».

Kan vi, i egne rekker, tillate oss lite grann åpenhet og utsyn?

Kanskje det er bedre å vokse i høyden enn å hugge i skogen? (Og mer miljøvennlig.)

På Parnasset utspilles heltedyrking og skulderklatring i små frastøtende rom av sneversyn. Som et Securitas i en avlåst sporvogn ramler kontrollører fra sete til sete for å granske billetter og kort. Det handler om å være utgått på dato, om minutter og sekunder.

Så små marginer! Så trange rom!

  • Spørsmålet «hva er tillatt?» fyker fra vegg til vegg som en sprettball. Snart her, snart der. I dikterstuen, i forlagskontoret, hos innkjøpskomiteen, i tidsskriftredaksjonen og avisen, ved kafébord og på hagefester. I noen tilfeller også i ektesenger.

Vi er liksom i krig med hverandre.

Den er mer virtuell enn virkelig. Dører slamres igjen. Åpne vinduer lukkes med et brak.