BOK: Det vidtfavnende sakprosabegrepet har gode dager for tida. Siden Egil Børre Johnsen og Trond Berg Eriksen i 1990-åra ledet det omfattende pionerprosjektet «Norsk Sakprosa», som resulterte i en serie bokutgivelser, deriblant duoens eget tobindsverk «Norsk litteraturhistorie», har sakprosaen og forskningen på den fått en merkbart tydeligere posisjon i den tidligere så skjønnlitteraturdominerte offentlige samtalen om bøker.

Seint i 1990-åra utkom dessuten den historiske antologien «Norsk tro og tanke», og sakprosateoretikeren Ottar Grepstad utga «Det litterære skattkammer». Omtrent samtidig sendte Rune Slagstad ut «De Nasjonale Strateger», som også bidro til økt oppmerksomhet omkring den norske sakprosaens historie.

På 2000-tallet ble sakprosaforskningen videreført av navn som Kjell Lars Berge og Johan L. Tønnesson, som i 2005 ble det Universitetsforlaget kaller «verdens første professor i sakprosa». Samme år ble Dagbladet-anmelder Espen Søbye den første reine sakprosakritikeren som ble kåret til «Årets litteraturkritiker», og en ny innkjøpsordning for sakprosa kom på plass. Åsne Seierstad har vist at norske sakprosautgivelser kan bli bestselgere både nasjonalt og internasjonalt, og det siste året har både Aschehoug og Gyldendal rustet opp sine dokumentaravdelinger – etter at Cappelen og Spartacus har arbeidet systematisk med feltet over en lengre periode.