Språk er makt

Fruktbar og perspektivrik innføring i et felt i medgang.

BOK: Det vidtfavnende sakprosabegrepet har gode dager for tida. Siden Egil Børre Johnsen og Trond Berg Eriksen i 1990-åra ledet det omfattende pionerprosjektet «Norsk Sakprosa», som resulterte i en serie bokutgivelser, deriblant duoens eget tobindsverk «Norsk litteraturhistorie», har sakprosaen og forskningen på den fått en merkbart tydeligere posisjon i den tidligere så skjønnlitteraturdominerte offentlige samtalen om bøker.

Seint i 1990-åra utkom dessuten den historiske antologien «Norsk tro og tanke», og sakprosateoretikeren Ottar Grepstad utga «Det litterære skattkammer». Omtrent samtidig sendte Rune Slagstad ut «De Nasjonale Strateger», som også bidro til økt oppmerksomhet omkring den norske sakprosaens historie.

På 2000-tallet ble sakprosaforskningen videreført av navn som Kjell Lars Berge og Johan L. Tønnesson, som i 2005 ble det Universitetsforlaget kaller «verdens første professor i sakprosa». Samme år ble Dagbladet-anmelder Espen Søbye den første reine sakprosakritikeren som ble kåret til «Årets litteraturkritiker», og en ny innkjøpsordning for sakprosa kom på plass. Åsne Seierstad har vist at norske sakprosautgivelser kan bli bestselgere både nasjonalt og internasjonalt, og det siste året har både Aschehoug og Gyldendal rustet opp sine dokumentaravdelinger – etter at Cappelen og Spartacus har arbeidet systematisk med feltet over en lengre periode.

Mangfoldig

Utgangspunktet for Johan L. Tønnessons bidrag til Universitetsforlagets etter hvert bindsterke «Hva er»-serie burde med andre ord være det beste. En av bokas sterke – og demokratiske – sider er imidlertid at den så tydelig understreker hvordan sakprosa er noe mye mer og mer mangfoldig enn det de fleste trolig først tenker på når de hører begrepet – de ikke-fiksjonelle bøkene som utgis av forlagene: «En avis som kastes mot trappa, hilsenen på melkekartongen, rutetabellen på bussholdeplassen, tekstmeldingen fra samboeren om at du må huske tannlegetimen, e-postene, brevene, exphil-læreboka, ABC for førerprøven, bruksanvisningene, kveldens kinooversikt, nyhetene i Facebook…».

Tønnesson skriver at hans ambisjon med boka er å forklare hva sakprosa er, å utgi «et slags kompass til bruk i et spennende, men uoversiktlig landskap av tekster», og det klarer han utmerket – selv om noen vil savne et internasjonalt perspektiv. At han bare så vidt får vært innom viktige temaer knyttet til fenomenet han skriver om, ligger i den korte introduksjonsbokas natur: I «Hva er sakprosa» streifer Tønnesson til gjengjeld både sakprosaens teoretiske grunnlag og historie, dens mange ulike varianter i de ulike «tekstkulturene» den opptrer i og dens verdihierarki. Han foretar en instruktiv analyse av en velvalgt Janne Haaland Matlary-tekst og skriver tankevekkende om sakprosa og intertekstualitet.

Tønnesson problematiserer den direkte identifikasjonen mellom språk og virkelighet som en unyansert oppfatning av sakprosabegrepet kan invitere til, men presiserer at ordet slik han bruker det «…særkjennes av sitt i hovedsak direkte forhold til virkeligheten, og at det er viktig å holde fast ved ambisjonen om å opprettholde et slikt forhold.»

Nordisk

Begrepet sakprosa ble lansert av den finlandssvenske språkforskeren Rolf Pipping seint i 1930-åra. Tønnesson påpeker hvordan ordet brukes så godt som utelukkende i Norden, og antyder en forklaring i de folkelige motkulturenes sterke posisjon og arbeiderbevegelsens seier: «Man trengte nå et saklig språk og en stil som verken var forfinet elitistisk eller upresist hverdagslig». Sakprosa er nemlig slett ikke noe «naturlig» fenomen, ifølge Tønnesson, men «en kulturelt konstruert kategori som har oppstått i bestemte sammenhenger og som utvikler seg videre i andre».

Han drøfter begrepene historisk, viser hvordan det skarpe skillet mellom skjønn- og annen litteratur er en moderne, romantisk konstruksjon og argumenterer for at skjønnlitteraturen ikke bør ha monopol på kunstbegrepet. Snarere finnes det både kunst og ikke-kunst i begge kategoriene, selv om det ifølge Tønnesson nok «finnes mer uskjønn sakprosa enn uskjønn skjønnlitteratur». Muligheten for å skrive litterært er ikke noe skjønnlitteraturen er alene om. Tønnesson lanserer de fruktbare kategoriene «litterær sakprosa» og «funksjonell sakprosa». Den første dekker tekstene som springer ut av den litterære institusjonen og har navngitte forfattere, den siste alt fra soldathåndbøker til ukeblader – tekster der forfatteren oftere er representant for et kollektiv og framstår som mindre viktig.

Bobler og syder

I sin entusiastiske utforskning av både det høye og det lave innen sakprosaen, lar Tønnesson seg muligens rive i overkant med av bloggfenomenet: Ikke alle vil være enige i den noe romantiske påstanden om norske blogger som representanter for en tekstkultur «hvor et tilsynelatende uformelt sjangersystem bobler og syder» og skribentene lar seg lede av essayets utprøvende idealer. Tønnesson varierer sin egen tekst ved å inkludere både fiktive statsrådsuttalelser og et intervju med professor Magne Nylenna om den medisinske institusjonens særegne tekstkonvensjoner.

I avsnittet om ulike tekstkulturer festet jeg meg særlig ved Tønnessons ikke ukontroversielle påstand om stiloppgavenes implisitte forventninger: «Skolens tekstkultur tillater visse meninger og utelukker andre, men uten at normene gjøres eksplisitte». Er det virkelig slik at norsklærere reagerer negativt på andre synspunkter enn de «korrekte», men ofte dørgende kjedelige? Burde de ikke snarere juble over elever som makter å argumentere godt for en overraskende mening?

Politikk

Forfatteren utviser store ambisjoner på sakprosaens vegne, og bruker tilsvarende store ord: Sakprosaen er «…en hovedvei til dannelse» og intet mindre enn «dagens og morgendagens agora». Derfor er det ikke til å undres over at professoren, for å bedre sakprosaens kår, lanserer en rekke forslag til norske politikere.

Ikke bare foreslår han en tredje maktutredning «med vekt på tekstenes makt». Han polemiserer flittig mot skjønnlitteraturens dominans – «Romanlesing kan være stimulerende og flott og viktig, men lesing er langt mer enn dette», skriver han, og gjør dermed temmelig klart hva han mener er det egentlig viktige – og krever bedre tilrettelegging for skriving av gode sakprosatekster, særlig på det naturvitenskapelige feltet. Han foreslår også sterkere satsing på folkebibliotekene og et eget «sakprosafond». Tønnessons gjennomgang av kriteriene for innkjøp under dagens sakprosaordning er avslørende og viser hvor ulne begrepene er.

Slik sett er «Hva er sakprosa» like mye en sakprosapolitisk pamflett som den er en begeistret innføringsbok i et felt som med god grunn er i ferd med å opparbeide seg betydelig større selvtillit.