UBEGRIPELIG GOD: Rune Christiansen, den prisbelønte poeten, skriver utsøkt prosa om det lille livet. Foto: FRANK KARLSEN
UBEGRIPELIG GOD: Rune Christiansen, den prisbelønte poeten, skriver utsøkt prosa om det lille livet. Foto: FRANK KARLSENVis mer

Språket er som fløyel

En av få forfattere som viser hva virkelig god skrivekunst er.

|||BOK: Denne gangen skal jeg fortelle en ganske ordinær historie, skjønt jeg er ikke engang sikker på om det egentlig dreier seg om en historie, kanskje er det bare snakk om en rekke hverdagslige foreteelser, for ligger det ikke ofte en eiendommelig betydning i disse uanselige affærene, og er det ikke nettopp disse mer eller mindre tilfeldige episodene som danner de forløpene og forgreningene vi kaller «virkeligheten» eller «tilværelsen»?

Slik åpner Rune Christiansen fortellingen om 35 år gamle Agnes Løw. Hun er fraskilt, bosatt i Basel, og arbeider med en avhandling om den franske forfatteren Alfred de Vigny.

Agnes vokste opp med sin far, forfatter av den 500 siders lange memoarboka «Pratmakerkongen». Hun reiser hjem til barndomshuset når han dør. På flyet tilbake til Basel treffer hun 21 år gamle Carla. De to innleder et forhold. Samtidig blir Agnes gravid med sin ungdomskjæreste.

En viss sødme
Plottet er med andre ord ikke spesielt imponerende. Men så har Christiansen heller aldri vært en handlingens forfatter. Den prisbelønte poeten fikk sitt gjennombrudd som romanforfatter med den nydelige kritikeryndlingen «Fraværet av musikk». Også den handlet om en død far. Også den var en søvngjengeraktig erindringsreise.

Der «Fraværet av musikk» kunne minne om et musikkstykke, er det noe filmaktig ved denne romanen. Her er korte kapitler, eller scener, med titler som «Tilfredsheten», «En viss sødme».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi følger Agnes' søvngjengeraktige tilværelse; hverdagslige småtterier, tanker, erindringer. Det siste formulert i lange lister: «Hun husket at hun som tiåring mistet sin favoritthårstrikk ned i en åpen kum.» «Hun husket Ledas replikk i Giraudoux`Amfitryn 38.» «Det nytter så lite overfor gudene. De lærer aldri å lese.»

Blottet for begjær
Som kvinneportrett kan en innvende at Agnes virker vel distansert. Men så er det søvngjengeraktige også noe av kjernen i boka. Agnes er en kvinne med et bevisst forhold til de håndgripelige tingene, men hun synes blottet for begjær. Hun har konvertert til katolisismen, men er ingen egentlig troende.

«Hun tente lys, hun knelte, hun hvisket frem skiftemålene sine, men det var utvilsomt noe ulykksalig ved det å be slik uten noen Gud innen rekkevidde.» Hun innleder et forhold til Carla, men er ikke forelsket. Hun drives av «ubestemmelighet». En ubestemmelighet som i løpet av boka drives mot en slags aktpågivenhet. Sånn sett kan den kalles en utviklingsroman. «Hva sier man ikke for å forsøke å bli forstått», heter det i boka.

Et spørsmål som også rammer en anmelder som tvinges til å formulere hva det er ved Rune Christiansens romaner som har en så ubegripelig dragning. Bildene kanskje, når han sammenlikner en stemme med «ren og lys liljetapet». Eller den melankolske komikken, som i portrettet av Agnes' far, gladgutten Elias, hvis devise er: «Først husker man, så glemmer man, så drømmer man, og slik opparbeider man seg en sjel.»

Essensiell
«Krysantemum», for øvrig også tittelen på en novelle av Hans E. Kinck, blir aldri noen bestselger. Dessverre. Rune Christiansen er en eksklusiv forfatter. Men han er ikke vanskelig tilgjengelig. Tvert om, boka er forbausende lettlest, og hensetter leseren nærmest i en transe. Den oppleves som helt essensiell, på tross av den stusslige handlingen.

Skrivekunst
Christiansen er ingen engasjert forfatter som får leseren til å ville forandre verden. Men han er en av få forfattere som viser leseren hva virkelig god skrivekunst er.

— Han har et språk som fløyel, sa min venninne. Det er bare å gi seg hen.

Språket er som fløyel