Språket og virkeligheten

«Det finnes knapt nok noen språklige løsninger på de reelle problemer som eneforsørgere i låglønnsjobber, afronordmenn eller de som vasker megler- og forskerkontorene i Oslo har.»

Marianne Gullestads siste bok, « Det norske sett med nye øyne», har fått positive omtaler i flere aviser. Boka inneholder mange gode poenger: Selv om innfødte norske «ikke mener noe galt med» å bruke ordet «neger», mener Gullestad at det bør utgå av vårt aktive vokabular, fordi noen svarte medborgere blir provosert av dette belastede ordet. Likevel har mange forskere og deltakere i innvandringsdebatten reagert negativt på vår kollegas bok, og jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

Et av ankepunktene er at hun gjør et altfor stort nummer av et problem som er lite i forhold til de virkelig viktige utfordringene som integrasjonen av innvandrere i Norge reiser. Som språklig overdommer kan hun nok gi forskere dårlig samvittighet for at deres ugjennomtenkte valg av f.eks. pronomener som kan tolkes som forsøk på å skape avstand. Men det kan ikke hindre en dansk utvikling i Norge, dvs. at folk flest utvikler holdninger som får den konsekvens at Stutum blir innvandringsminister. Men akkurat denne kritikken synes jeg ikke forfatteren behøver å ta til seg. At noen forskere arbeider med problemer som andre synes er bitte små, er uunngåelig, nødvendig og ofte en forutsetning for erkjennelsesmessig framgang.

Gullestads hovedsynspunkt kan kalles «postmodernistisk», noe som i dette tilfelle bare betyr at vi skaper virkeligheten gjennom språket: Ved å omtale de innfødte som «oss» og innvandrere som «dem», skaper vi avstand og legitimerer sosiale forskjeller. Vi handler med hjelp av ord. Det har viktige konsekvenser for svarte medmennesker i Norge om vi bruker eller lar være å bruke ordet «neger», på grunn av det både hvite og svarte assosierer til betegnelsen. Ord har såkalte konnotasjoner, slik «neger» har «slave» eller «primitiv», som sjelden står i ordbøkene.

Dette er en fruktbar måte å se på forholdet mellom språk og samfunn på - så langt den rekker. Men den grunnleggende svakheten med Gullestads bok, om vi leser den som et innlegg i den norske debatten om innvandring, er at hennes argumentasjon stopper akkurat der, og skaper det inntrykk at dersom forfatterens kolleger brukte andre ord, ville innvandreres tilpassing i det norske samfunnet bli vesentlig lettere.

Det som en taper av syne i Gullestads perspektiv, er at det er et dynamisk, gjensidig forsterkende forhold mellom ord og opplevd virkelighet. Om vi slutter å betegne en posisjon i det norske jobbhierarkiet som «vaskekjerring», og heller tar i bruk ordet «rengjøringskonsulent», kan det nok få de betegnede til å oppleve jobbene som litt mer positive. Men om virkeligheten, målt i lønnsnivå, slitasje og arbeidsmiljø fortsetter som før, får det nye ordet snart de samme konnotasjonene som de gamle. Dette ser vi lettest demonstrert i et vanlig brukt eksempel: Funksjonshemninger som det er vanskelig å gjøre noe med «smitter av» på de nye, positive betegnelsene som vi setter på dem som er rammet. Derfor må vi stadig finne på nye. I dette tilfelle er vi altså ikke i stand til å gjøre noe med realitetene gjennom språket. Når det folket som vi nå, i samsvar med deres egen språkbruk, kaller «samene», har det bedre enn det etniske nordmenn tidligere kalte «lapper», skyldes det knapt nok bare betegnelsen, men at det samtidig har skjedd endringer i materielle vilkår, skole- og kulturpolitikk osv. Det finnes knapt nok noen språklige løsninger på de reelle problemer som eneforsørgere i låglønnsjobber, afronordmenn eller de som vasker megler- og forskerkontorene i Oslo har.

Her er Ragnar Næss' observasjoner fra rengjøringsbransjen i Oslo uendelig mye viktigere enn Gullestads moralisering over kollegenes språkbruk. Han regner med at renholdere mot slutten av 1990-tallet måtte vaske dobbelt så mange kvadratmeter som 20 år før. Og en behøver ikke å være samfunnsforsker for å se hva som foregår, om en vil se: Yrket raser diskré nedover på attraktivitetsskalaen. Når de opplevde realitetene endrer seg på denne måten, hjelper det neppe med aldri så mye språklig kreativitet på rengjøringsbedriftenes personalkontorer.

Det som foregår på Oslos arbeidsmarked har langt større betydning for forholdet mellom innfødte og innvandrere enn den avstand vi måtte skape gjennom bruk av pronomener, etno- og yrkesbetegnelser. Byens gamle underklasse er eliminert gjennom sosialdemokrati, mobilitet, et åpent skolesystem og kvinnefrigjøring. Det finnes ikke lenger nok innfødte rekrutter til jobber som ingen kan leve anstendig av, gitt boligprisene i Oslo. NHO har gitt uttrykk for bekymring for at det for framtida ikke vil være nok ufaglært (les: billig) arbeidskraft i Norge.

Det er i dette lys vi må se den økende entusiasmen for arbeidskraftimport. Med tilgang på fattige folk fra andre land kan vi slippe å forbedre arbeidsforholdene for låglønnsgruppene. Det innebærer naturligvis større klasseforskjeller, og - på lengre sikt - risikoen for å utvikle en ny underklasse. I de yrkene i Oslo som ikke beskyttes effektivt av fagbevegelsen, arbeider svært mange innvandrere. Om Sponheim får realisert sine vyer om bevisst arbeidskraftimport, er det lett å tenke seg hva det vil bety for låglønnsgruppene - både materielt og med hensyn til oppslutningen om fremmedfiendtlige politiske alternativer.

Det er en avgjørende forskjell mellom å ta imot folk som må forlate sine hjemland for å berge liv og frihet, og å organisere import av folk til å gjøre arbeid «som nordmenn ikke lenger vil ha». Det første er en opplagt menneskerettslig forpliktelse, mens det andre er et overgrep mot dem som har det dårligst i vårt samfunn. Men det gir store demagogiske muligheter å rote sammen disse vesensforskjellige fenomenene til en tvetydig kategori, «innvandring»: - Er du for eller imot innvandring?

Disse demagogiske mulighetene har gjennom mange år gjort det umulig å få i gang en åpen diskusjon om hva som skjer med vårt samfunn (som innvandrere og innfødte nordmenn har felles), når vi gjennom arbeidskraftimport bemanner jobber som nordmenn (og integrerte innvandrere) «ikke vil ha». Slik import skaper og forsterker låglønnsproblemer og klasseforskjeller, og naturligvis ukontrollerbare antiholdninger blant folk som får sine livsvilkår manipulert. Personlig prøvde jeg allerede på slutten av 1960-tallet, altså før flyktninger, asylsøkere eller pakistanere var kommet i nevneverdig antall til landet, å få i gang en debatt om de utilsiktede konsekvensene av slik import. Impulsen var et offentlig anslag over «behovet for fremmedarbeidere i norsk næringsliv» på 15000, og en svensk undersøkelse som påviste rasistiske holdninger hos arbeidere som ble rammet av den slags arbeidsmarkedspolitikk. Jeg trodde heller ikke at det ville hjelpe med moralske pekefingre mot ofrene. Løsrevne sitater fra denne over 30 år gamle artikkelen bruker Gullestad effektivt for å stigmatisere forsøk på å ta opp slike vanskelige spørsmål, og hun er blitt fulgt opp av bl.a. Helge Høybråten, Erling Fossen, Iver B. Neumann og Morgenbladet, som bruker dem til å vise at undertegnede legitimerer rasisme. Det spiller ingen rolle hva hennes intensjoner kan være, for virkningen er entydig: Hun kan bare hemme arbeid som må gjøres, med sitt strev etter å påvise tvilsomme holdninger hos forskere som Inger-Lise Lien og Unni Wikan, som har gjort en viktig innsats med å skaffe fram nyttig kunnskap og stimulere konstruktiv debatt om det fargerike fellesskapet. Heretter må en være masochist for å våge seg inn på det minefeltet som innvandringsforskning er blitt.

Ironisk nok kan vi oppsummere ved hjelp av Gullestads egne begreper: Virkeligheten skapes gjennom språket . Gjennom en åpen og hemningsløs debatt om slike spørsmål som konsekvensene av arbeidskraftimport, der også hensynet til låglønnsgrupper i Norge fikk lov til å være med, kunne vi kanskje unngå den problematiske virkeligheten som er skapt i en del andre land. Men det språket vi trenger for å gjøre denne jobben, er forbudt i den norske moralistiske tradisjonen som Marianne Gullestad er en representant for.