Språkets utholdelige letthet

Dikt kaller Geir Gulliksen tekstene i «Om tyngde og letthet». Det likner en tilsnikelse. Om vi ser bort fra den siste avdelingen, består boka av tekster vi vanligvis betegner som kortprosa.

Men skitt la gå, navnet skjemmer ingen, og sjangerbetegnelsen må vel anses som et signal om hvordan forfatteren mener hans tekster bør leses, nemlig som en slags prosadikt, der rytme, klang, musikalitet, bilder - kort sagt alle poesiens grunnelementer - er til stede i fullt monn og overleirer de andre funksjonene en tekst også har.

Det poetiske språket retter oppmerksomheten mot seg selv. Det gjør også språket i Gulliksens tekster. Tittelens «tyngde» og «letthet» viser således både til det viktigste formelementet i vår moderne poesi, vekslingen mellom trykklette og trykktunge stavelser, men samtidig også til måter å oppleve tilværelsen på. Allusjonen til Milan Kundera er i så måte ikke til å ta feil av.

Pendler

Om noen sier vi at de tar lett på livet, om andre at de tar det tungt. De fleste av oss pendler mellom slike stemninger - på samme måte som vi tidvis er rede til å akseptere oss selv som dem vi er, og tidvis ønsker at vi var en annen. Det er disse følelsessvingningene Gulliksen utforsker. I den første teksten heter det således: «Det mennesket du ønsket å bli er det samme som du alltid forsøkte å bli kvitt. Som om du hadde våknet i et annet liv, og bare måtte sovne igjen for å komme tilbake.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mer enn noe annet handler imidlertid tekstene om poesiens og diktningens funksjon i våre liv, om forholdet mellom diktning og virkelighet, om en estetikers måte å forholde seg til verden og livet på. I essaysamlingen «Virkelighet» fra 1996 taler Gulliksen om det å skrive (eller dikte) og lese som måter å komme vekk fra seg selv på, fra sitt eget liv og den verden man kjenner som virkelig: «Lesning og skriving innebærer en ekstrem åpenhet overfor en uforklarlig størrelse som enkelte vil kalle «Den Andre», men som enklere uttrykt bare er en annen, et annet» («Guds finger»).

Åpenhet

Det er denne «åpenheten» han besvergende påkaller her. «Jeg tror at jeg skriver dikt igjen,» heter det et sted, «derfor tenker jeg meg at det vi kaller dikt er det som finner sted foran øynene på oss, det som bare glir forbi, det som nesten ikke synes.» Man kan spørre: Er da «lettheten» å forstå som en grunnkvalitet ved poesien som sådan, både slik den utmyntes i dikt, og slik den utfolder seg foran våre øyne i «virkeligheten»? Både ja og nei. Som skrivende og lesende menneske framstår Gulliksen både som en som lengter etter å fly bort på poesiens vinger og derigjennom transformeres til en annen enn den han er, men også som en som sitter fast med begge beina i en tyngende «virkelighet» han verken kan eller ønsker å fornekte.

«(Enkelte mennesker) går rolig ut av verden, som om det virkelig finnes tomrom, dødpunkter der luften ganske enkelt åpner seg og du kan stige rett ut av alt du kjenner og entre det du ikke vet noe om. Det var slik jeg ville at diktene skulle virke, men hver gang jeg skrev dem kom verden veltende opp igjen, som om alt jeg hadde forsøkt å drukne i det jeg skrev, kom virvlende baklengs opp fra bunnen av den dype sjøen.»

Tyngde eller letthet? Som suksessrik forlagsmann veier Gulliksen tyngre og lettere i tidas litterære skål, som skrivende menneske fører han derimot en lett penn - til tider med betydelig eleganse.