SAKSØKER STATEN: Mahad Abib Mahamud ble fratatt det norske statsborgerskapet i fjor, fordi norske myndigheter mener han kommer fra Djibouti, og ikke Somalia, som han selv har oppgitt. Nå saksøker han staten for å få statsborgerskapet tilbake. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
SAKSØKER STATEN: Mahad Abib Mahamud ble fratatt det norske statsborgerskapet i fjor, fordi norske myndigheter mener han kommer fra Djibouti, og ikke Somalia, som han selv har oppgitt. Nå saksøker han staten for å få statsborgerskapet tilbake. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpixVis mer

Språkferdighetene dine forteller ikke hvor du kommer fra

Om du blir spurt om hvilke språk du snakker, hva svarer du da?

Meninger

Mahad Abib Mahamud (30) fikk en sekser i fransk som sekstenåring, etter to år i Norge. I rettsaken om hans norske statborgerskap, kunne vi i dag høre at regjeringsadvokaten mener denne toppkarakteren tyder på at han kommer fra fransktalende Djibouti, ikke Somalia, som han selv hevder.

Som både Mahamuds tidligere lærer, og vår kollega ved UiO Eva Thue Vold, understreker i Dagbladet, er det åpenbart at en sekser i fransk i 10. klasse ikke krever språkferdigheter på samme nivå som en sekser i norsk eller engelsk. Det er begrensa hva vi forventer av 16-åringer som har lært et språk i tre år. Dersom 16 år gamle Mahamud briljerte i fransk, beviser dette ingenting. For det er enorm variasjon i hvor raskt vi lærer språk og store forskjeller i hva vi mener med å «kunne» et språk og hvordan vi velger å evaluere kompetanse. Uavhengig av denne konkrete saken er det nemlig slik at en flyktnings språkferdigheter forteller lite om hvor han eller hun kommer fra. Under vil vi gå gjennom noen grunner til hvorfor.

I følge en studie av flere tusen norske barn, sier noen sine første ord før de er åtte måneder gamle, mens andre er dobbelt så gamle når de begynner å snakke. Også når det gjelder å lære et andrespråk lærer noen raskere enn andre. På den ene sida finnes det de som kan lite norsk selv etter årevis Norge. På den andre sida har vi sensasjonshistoriene som den om syriske Yaman, som kunne skilte med imponerende norskferdigheter etter bare 20 dager i Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvorfor er det så stor individuell variasjon? Vi vet at en rekke faktorer spiller inn på hvor raskt vi lærer et nytt språk. Ikke overraskende spiller din egen motivasjon en sentral rolle, og det er åpenbart at for å lære et språk, må du utsettes for det. Forskning har vist at det er forskjell på flerspråklige og enspråklige menneskers hjerner. Flerspråklige gjør det bedre i oppgaver hvor man må undertrykke en automatisk respons eller skifte mellom ulike perspektiv raskt. Dette kan bety at det å kunne flere språk gjør noe med hjernen din, men en annen tolkning av disse resultatene er at hvordan hjernen din er satt opp kan påvirke hvor lett det er for deg å bli flerspråklig. Uansett ser det ut til at å kunne mange språk gjør det lettere å lære nye.

Hvilke(t) språk du kan og hvilke du prøver å lære deg spiller også en rolle. Generelt er det slik at jo likere det nye språket er de(t) du allerede har lært deg, jo lettere er det. Kan du norsk, er det lettere å lære nederlandsk enn fransk. Det ser også ut til at noen språk rent objektivt sett er vanskeligere enn andre. Flere studier, blant annet av grammatiske ferdigheter hos skandinaviske barn, tyder på at dansk er et uvanlig vanskelig språk å lære, fordi konsonantene er vanskelige å fange opp og orda dermed er vanskelige å skille ut for danske barn så vel som for voksne som lærer dansk som andrespråk.

Om du blir spurt om hvilke språk du snakker, hva svarer du da? Hadde du nevnt svensk, eller ungdomsskolens tysk? Sannheten er at det kommer mer an på holdninger (dine egne, samtalepartnerens og samfunnets) enn på ferdigheter. Språk er mer enn grammatikk: Vi har alle forestillinger om hva det er å kunne et språk, hvilke språk som er mest verdifulle og hvem som får eller ikke får påberope seg visse språklige ferdigheter. Hvordan vi svarer på spørsmål om språkkompetanse – særlig i formelle kontekster som skole, jobbintervjuer og, ja, asylintervjuer – er preget av disse holdningene.

Når vi underviser i flerspråklighet ved UiO, starter vi gjerne med en håndsopprekning: «Hvem er her flerspråklig?». Resultatet er likt hver gang: Få av studentene rekker opp hånda, og de som gjør det har stort sett vokst opp med flere språk i hjemmet, eller de har lært seg norsk som andrespråk. Spør vi om de kan engelsk, svarer samtlige ja. Det viser seg at studentene våre, som mange i Norge, ikke definerer seg som flerspråklige selv om de faktisk både kan og jevnlig bruker flere språk. Når vi ber dem liste opp alle språka de kan, vil noen la være å skrive opp fransk til tross for at de har hatt det på skolen i fem år og forstår noe fransk, mens andre kan ta med et mer eksotisk språk de har lært å bestille øl og takke for maten på.

Om du som flyktning ikke reiste direkte fra hjemstedet ditt til Norge, men for eksempel bodde noen år i en flyktningleir i mellomtida, er det altså slett ikke umulig at du har plukka opp andre språk på veien. Hvor mye du lærte vil blant annet komme an på hvor viktige disse språka var for deg der og da, hvor mange språk du kunne fra før og hvor like de nye språka var de du allerede kunne. Hvor mange språk hadde du sagt du kunne da? Hadde svaret vært det samme når det er vennen din, læreren eller politiet som spør?

I et land med stor dialektal variasjon som Norge forstår vi godt hva som settes på spill når det gjelder måten du snakker på og identiteten du påberoper deg. Hvilken dialekt snakker barn som vokser opp i Oslo med foreldre fra Rogaland? Snakker vi den samme dialekten hele livet? Som professor Monica Schmid forklarte i Dagbladet i går, er det derfor problematisk å bruke språk og dialekt for å avgjøre nasjonalitet og regional identitet. Det er veldig mange variabler i spill, og det gjør det umulig fra et vitenskapelig perspektiv å forutsi eller inferere hva slags språkbruk en taler har eller burde ha. På grunn av dette er bruk av språkanalytiske verktøy som LADO (Language Analysis for the Determination of Origin) i rettslige og offentlige instanser svært problematisk.

Vi er ikke kjent med detaljene rundt bevisene regjeringsadvokat sitter på og vi kan ikke uttale oss om saken til Mahamud. Men som språkforskere undres vi over at UDI og UNE later til å anta at språkferdigheter er statisk kunnskap vi enkelt kan sette objektive kriterier for. Fra et forskningsbasert perspektiv er det tynt. På det beste.