Språklig antiterror

Gjennom sine dikt, sine artikler og sitt engasjement framviser Hansen en sjelden autoritet.

BOK: Kan man skrive på vegne av? Kan man tilby egen stemme der den andres stemme er blitt kvalt?

De mest beintøffe av postkoloniale kritikere vil påstå at dette er umulig. Altså: Glem det! Og likevel synes Inger Elisabeth Hansen fra lang tid tilbake å ha bestemt seg for å forsøke, ut fra bevisstheten om at alternativene mangler. Altså: Husk det! La språket, og ikke minst poesien, være en hukommelse, om så av det porøse slaget.

Her har vi Hansens reviderte - «Blindsoner» er artikler og essay fra perioden 1978- 2001. Det er ingen tykk bok. Men temaene spenner fra spansk gullalder til norsk oljealder.

Det dreier seg også om mindre verdsatte råstoffer, som latinamerikansk politikk og historie. I tillegg gir dikteren Hansen sitt perspektiv på det norske litterære systemet. Vesentligst er dette kanskje når det handler om et marginalisert kontinent og en marginalisert sjanger.

Poetikk, takk

I mye av denne sakprosaen framstår Hansen, for å vri på Grundtvig, som menneske først, dernest dikter. Flere av artiklene, særlig de som omhandler latinamerikansk politikk, kunne vært skrevet av et alminnelig kunnskapsrikt menneske. Men når forfatteren nå en gang er forfatter (for å minne om at vi fremdeles opererer med minst to betydninger av dette ordet på norsk), leser man annerledes. Og Hansen vier da også en særlig oppmerksomhet til språket.

Følgelig tar jeg meg i å lete etter poetikk, etter formuleringer som kan lyssette Hansens egen diktergjerning. Og den synes så avgjort å finnes.

Slikt kan riktignok være vel etterpåklokt. Hansen vegrer seg dessuten for psykologismen, for poesiterapi og det hun kaller «det store skriftlige JEG-et». Det er i seg selv en poetikk. Men det peker også på faren ved å lese henne som mer selvsentrert enn hun er. Hvis slik lesepraksis er for tvingende, får jeg støtte meg på min sirkellogikk: Hansens vei til jeg-et går gjennom den andre, fordi «den andre er oss selv». Når Hansen gir uttrykk til sine møter med fremmedheten, sier hun dermed kanskje også noe om seg selv.

Språklig handling

Jeg imponeres. Ikke først og fremst av språklig briljans. Ikke av hvordan disse ordene speiler seg i egen glans, men av hvordan de blir handlinger, på vegne av det andre og den andres perspektiv.

Og jeg får respekt for konsekvensen i dette prosjektet. Også på et 80-tall hvor de fleste norske forfattere utforsket området rundt sin egen navle, siktet Inger Elisabeth Hansen høyere, og i en annen retning: Mot den andres ansikt. For å få øye på, for å synliggjøre. Slik framstår hun som befriende utadvendt. Her er en forfatter som motsetter seg oppfordringen til å framstå som unyttig. Kall det politisk. Sikkert er det at her unnslipper det estetiske aldri helt det etiske.

I den siste artikkelen i samlingen påpekes det at fascismen truer med å tvinge mennesket inn i det språkløse: «Terror er en avskrivning av alfabetet.» I «Blindsoner», som i sitt øvrige forfatterskap, bedriver Hansen antiterrorvirksomhet. Poesien er ingen fluktrute.

Eksotisme og norskhet

Hansen utfordrer våre perspektiver. I «Politisk og politisk» (1993) setter hun vårt vestlige og borgerlige «jeg» i perspektiv, både geografisk og historisk. Og hun utbryter, med en viss oppgitthet over norskheten: «Er det 'surrealisme' å kjenne seg igjen andre steder?» Nei. Med Hansens bevissthet både om egen og andres tilhørighet i historien, følger det dessuten en beskjedenhet angående eget blikk. Ja, det finnes norske blindsoner.

Den politiske dimensjonen ved prosjektet kan kanskje kalles antiorientalisme, selv om det her mest handler om vestenfor Vesten.

Ikke engang den «fantastiske litteraturen» og den «magiske realismen» får lov til å forbli pirrende eksotisme for norske bokklubblesere. Det mer finkulturelle europeiske perspektivet blir også irettesatt: Det er provinsielt å lese latinamerikansk litteratur som provinsiell.

På spansk

Mye her kan sees i sammenheng med de siste tiåras postkoloniale teoridannelser. Men Hansen framstår ikke som tidsriktig, hun har ikke lært sjargongen. Det bærer igjennom og forbi akademiske moteretninger. Tekstene har med seg noe av den samme bevegelse og «midlertidighet» som tematiseres i Hansens siste diktsamling, «Trask. Forflytninger i tidas skitne fylde».

Autor, som etymologisk knytter an til autoritet, er ett av de spanske ordene for forfatter. For meg vitner denne samlingen, gjerne lest sammen med «Trask», nettopp om autoritet.

Hansen er forfatter på spansk.