Språklig forfall og barns språksans

Et fenomen som synes å oppta mange, er sammenfallet mellom «kj»- og «sj»-lydene. Det er tydelig at en del ser på dette sammenfallet som språklig forfall, og en utvikling som, om mulig, bør bekjempes om ikke språket skal bli ødelagt.

Det er kanskje grunnen til at fenomenet ble brukt som utgangspunkt for en «minidebatt» i NRK P2s språkprogram «Språkteigen» lørdag 6. februar, der debattantene skulle diskutere hvorvidt språkforskere bør søke å motvirke språkutviklinger de synes er negative. Det er vanskelig å ta en slik problemstilling alvorlig, for, i tillegg til den opplagte sammenblandingen av roller det ville innebære, forutsetter den en tanke om at språkforskeren har spesielle forutsetninger, dvs. makt , til faktisk å stoppe endringer i språket. Det har språkforskeren selvsagt ikke - ikke mer enn en hvilken som helst annen samfunnsborger. Derimot har språkforskeren spesielle forutsetninger for å forstå hvorfor språkendringer finner sted, og gjennom å formidle denne innsikten til allmennheten, kan hun kanskje forandre, eller i alle fall nyansere, folks holdninger til språkendringer.

Det er kanskje et mer overkommelig prosjekt, og det som følger er et lite forsøk i så måte. For de fleste språkendringer er i utgangspunktet først og fremst utslag av barnets språkøkonomiske sans! Og er de da nødvendigvis negative? Kilden til språkendringer ligger i den prosessen et barn gjennomgår idet det tilegner seg morsmålet sitt. I den prosessen skal barnet, på grunnlag av de språklige stimuli det får fra omgivelsene, konstruere en grammatikk som best mulig ivaretar systemet i den språkbruken det observerer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Språktilegnelsen foregår selvsagt ikke bevisst, og den avsluttes i det store og det hele ved ca. fem års alder - da har barnet konstruert det grunnleggende grammatiske systemet som det skal legge til grunn for sin språkbruk til «døyand dag». Og det er i denne «overleveringen» av grammatikker fra en generasjon til en annen, at språkendringer typisk oppstår. For dersom barnet ikke finner grunnlag for å opprettholde et grammatisk skille (det være seg lydlig (fonologisk), bøyningsmessig (morfologisk), ordstillingsmessig (syntaktisk) eller semantisk) som ble gjort av foreldrene, kan det komme til å «kvitte seg» med det. Og det er det som har skjedd i tilfellet «kj/sj»-sammenfallet. Forholdene ligger nå til rette for den oppvoksende slekt for å viske dette skillet ut av det norske språk. Hvorfor ligger forholdene til rette? La oss gå ca. 800 år tilbake og ta historien om «kj/sj»-sammenfallet fra begynnelsen.

For historien starter faktisk allerede i middelalderen, da nordmenn begynte å «åpne» uttalen av k-er foran fremre, høye vokaler (i, y, e og ø) og sa «kj-øtt» istedenfor «k-i-øt», «kj-yr-kj-e» istedenfor «k-i-rk-i-a», «sj-ære» istedenfor «sk-era» og «sj-i» istedenfor «sk-i». (Hvis det er slitsomt med sammenfallet mellom «kj» og «sj» nå, tenk hvor grusomt det må ha vært for foreldregenerasjonen(e) den gang!) De eldste beleggene på denne palataliseringen , som det heter på fagspråket, finner vi allerede i «Gammelnorsk homiliebok» fra begynnelsen av 1200-tallet. Før den tid eksisterte det verken «kj»- eller «sj»-lyder i norsk, og i broderspråket vårt, dansk, inntraff palataliseringen aldri. Med ett fikk vi (dvs. de, middelaldernordmennene) to nye lyder å holde styr på. Og det dreide seg om to lyder som fonetisk sett ligger svært nær hverandre, både artikulatorisk (det er bare små bevegelser med tunge og underkjeve som skiller) og akustisk - den ene («kj»-lyden) attpåtil en sjeldenhet blant verdens språk.

Fra en rent fonetisk synsvinkel er det litt merkelig at «kj/sj»-sammenfallet ikke har inntruffet før, i og med at lydene (i de fleste dialekter) ligger så nær hverandre - den «fonologiske kostnaden» ved å opprettholde distinksjonen er relativt stor. Men den betydningsskillende funksjonen har nok bidratt til å opprettholde skillet, for som kjent kan vi stille opp par av ord (såkalte «minimale par») der forskjellene mellom de to lydene er det eneste som forteller oss hvilket ord som er hvilket. Noen eksempler: «kjøre» vs. «skjøre» (porselensdukker), «kitt» vs. «skitt», «kylling» vs. «skylling» (av klær).

Men selv om vi kan stille opp en del minimale par av enkeltord der distinksjonen mellom «kj» og «sj» er betydningsskillende, er det svært sjelden i løpende tekst at det ville være noen tvil om hvilket ord det dreier seg om. En kan selvsagt tenke seg eksempler som «Vår /sjitt/ er best når du skal tette vinduene dine», men det blir i verste fall morsomt, og en viss grad av tvetydighet på ordnivå (homonymi) kan språket tolerere uansett. Så den «funksjonelle kostnaden» ved å kutte ut skillet, er ikke overveldende.

Men hvordan kan da skillet ha bestått i alle disse hundre årene, og hvorfor faller det sammen først nå i våre dager? Barnehagen har skylda! I en svært indirekte forstand, riktignok. Jeg tipper at barn helt siden middelalderen har forsøkt å slå lydene sammen, men at de i løpet av språktilegnelsen oppdaget (i passiv forstand) relevansen av distinksjonen i språkbruken omkring seg - de fant ikke positiv evidens for å viske ut skillet. Det som har forandret seg i barns hverdag nå til dags - og vi snakker om små barn - er at de i et helt annet omfang enn tidligere har omgang med andre barn. Ja, f.eks. i barnehagen. Før i tiden fantes det ikke barnehager. Og i barnehagen snakker og leker barna sammen, og i den situasjonen finner barnet positiv evidens for å slå sammen «kj»- og «sj»-lyden hos andre barn som forsøker seg med det samme. Og dermed er det gjort.

Vel, «barnehagehypotesen» reiser en del spørsmål - det viktigste er kanskje: Hvordan kunne språkendringer overhodet skje i tidligere tider da det ikke fantes barnehager? Det vil føre for langt her å ta det spørsmålet opp i full bredde, men det er helt klart at en ikke kan skjære alle språkendringer over en kam. Hvis vi f.eks. sammenlikner «kj/sj»-sammenfallet med palataliseringen av k-er foran fremre, høye vokaler (altså det som skjedde for 800 år siden), er det en viktig forskjell: Den sistnevnte hadde ingen betydningsmessige konsekvenser. Ordene det dreide seg om fikk bare en litt annen uttale - de fikk ikke den samme uttalen som andre, allerede eksisterende, ord. (Og det økonomiske ved palataliseringen var at uttalen ble lettere - artikulasjonen av vokalen smittet over på den foregående konsonanten, og gjorde overgangen mellom de to lettere.)

Det er helt klart at det norske språk kan klare seg uten distinksjonen mellom «kj»- og «sj»-lydene. Språket vårt gikk ikke dukken av at kasussystemet en gang for 600- 700 år siden falt sammen, og ikke av at det mistet muligheten for både korte og overlange stavelser, og slett ikke av at konsonantforbindelsen «tj» etter hvert ble uttalt med «kj»-lyd. En kan gjerne ergre seg over at språket forandrer seg, og for min del må en gjerne forsøke å motarbeide forandringene ved å rette på barna og alle andre rundt en. Jeg skal ikke si at det nødvendigvis er fåfengt, men skulle en f.eks. forsøke å stanse «kj/sj»-sammenfallet, ville det kreve en enorm mobilisering og et krafttak fra alt fra foreldre til barnehageonkler og skolefrøkner. Og det en i så fall først måtte bestemme seg for, er om det virkelig er bryet verdt.

På færøysk heter «tavle» - «talva» - (og omkastningen (metatesen) av historisk «vl» er ellers systematisk gjennomført). Hvor mange norske barn har ikke foreslått en slik uttale også for norsk! («Talva sprakk, Mikkel skvatt...») Kanskje får de gjennomslag for det til slutt.