Språklig metroreise

Språklig villmannsdans i etterkrigstidas Paris.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

BOK: Den overaktive Queneau (1903- 76) selv, var et barn av sin tid. Han var surrealist i tjueåra, kommunist i trettiåra. Han redigerte Kojêves Hegel-forelesninger, skrev dialoger til Buñuels filmer, var journalist, redaktør, oversetter og matematiker.

Spor av alt dette gjenfinnes i «Zazie på metroen», der Queneau forsøker å modernisere det franske skriftspråket ved å formulere et språk basert på et muntlig folkelig fransk.

Parodisk mareritt

Boka omhandler halvannet døgn i etterkrigstidas Paris. Munnrappe Zazie plasseres hos sin «sjonkel» Gabriel, som livnærer seg som danserinne på en av Paris' homseklubber. Hos sin pyntesyke kjempe av en onkel er Zazie trygg for de mange incestuøse voldtektsforsøkene hun er blitt utsatt for. Overgrep som gjorde at moren kløvde skallen til Zazies far med en slakterøks (tror vi).

Men råheten til tross, Zazie framstilles ikke som et offer. Snarere et livsdugelig og fremmelig barn, hvis høyeste ønske er å få reise med metroen.

Det får hun aldri, for det er streik. Og Zazies visitt hos onkelen blir en absurd, parodisk og nesten marerittaktig reise blant forvillede turister, eksilrussere, snuskete bareiere og korrupte politimenn. Eller, som Zazie uttrykker det, «ekte purk som utga seg for å være en falsk pervo som utgir seg for å være en ekte purk».

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer