Språklig metroreise

Språklig villmannsdans i etterkrigstidas Paris.

BOK: Den overaktive Queneau (1903- 76) selv, var et barn av sin tid. Han var surrealist i tjueåra, kommunist i trettiåra. Han redigerte Kojêves Hegel-forelesninger, skrev dialoger til Buñuels filmer, var journalist, redaktør, oversetter og matematiker.

Spor av alt dette gjenfinnes i «Zazie på metroen», der Queneau forsøker å modernisere det franske skriftspråket ved å formulere et språk basert på et muntlig folkelig fransk.

Parodisk mareritt

Boka omhandler halvannet døgn i etterkrigstidas Paris. Munnrappe Zazie plasseres hos sin «sjonkel» Gabriel, som livnærer seg som danserinne på en av Paris' homseklubber. Hos sin pyntesyke kjempe av en onkel er Zazie trygg for de mange incestuøse voldtektsforsøkene hun er blitt utsatt for. Overgrep som gjorde at moren kløvde skallen til Zazies far med en slakterøks (tror vi).

Men råheten til tross, Zazie framstilles ikke som et offer. Snarere et livsdugelig og fremmelig barn, hvis høyeste ønske er å få reise med metroen.

Det får hun aldri, for det er streik. Og Zazies visitt hos onkelen blir en absurd, parodisk og nesten marerittaktig reise blant forvillede turister, eksilrussere, snuskete bareiere og korrupte politimenn. Eller, som Zazie uttrykker det, «ekte purk som utga seg for å være en falsk pervo som utgir seg for å være en ekte purk».

Bibel og klassikere

«Det er cakocalo jæsskaha og ikke no aent,» sier Zazie når hun er på kafé, og får ei flaske «fra hvis hals tvende sugerør stikker opp». For Queneau bruker «alt» i denne boka, som først og fremst er en reise i språket. I et språk sammensatt av muntligheter, radbrukne bibelsitater, filosofiske folkeliggjøringer og fordreide henvisninger til klassikerne («Væren eller intet, det er problemet»). Ikke minst høyord som «erkyndighet», med en lattervekkende feilbruk som kan minne om ordene Hamsun med kjærlig ondsinn legger i munnen på nordlendingene sine.

Like mye som en språklig villmannsdans, er boka en parodi på litterære sjanger.

Som scenen mellom den kjærlighetshungrende enken og den forsofne politimannen som sitter «med hendene skjelvende flettet inn i hverandre utvekslende språkblomster om seksualisert atferd i overskuelig fremtid». Selve handlingen er en allegori; en slags dannelsesreise der Gabriel henspiller på erkeengelen, og en mystisk type med et titall identiteter viser seg å være den onde selv.

Drøm om en drøm

Også forfatteren trer etter hvert fram «Paris er en fantasi, Gabriel er bare en (sjarmerende) drøm, Zazie en fantasi om en drøm (eller et mareritt) og hele denne historien drømmen om en drøm, fantasien om en fantasi, knapt annet enn galskap som er kludret ned på maskin av en tåpelig romanforfatter».

En av årsakene til Queneaus forsøksvise språkreform, var at han som sprenglærd intellektuell ikke forsto brakkespråket da han tjenestegjorde som soldat. Men bare ti år etter at boka kom ut, gjorde massemediene jobben for ham ved et «fellesspråk» som gikk inn i alle hjem. Likevel er det ikke lange veien fra Queneaus muntligskriftliggjøring av amerikaniseringer som «bikåz», «blu-dsjins», til Språkrådets (utskjelte) «beiken».

Danser i ordspill

Nesten like ubegripelig og imponerende som boka selv, er Thomas Lundbos oversettelse.

Nå kjenner ikke jeg originalen, men Lundbos versjon raser i vei, danser i ordspill og absurditeter som gir mening innenfor en norsk «folkelig» språksjargong - samtidig som vi hele tida har en følelse av å være i etterkrigstidas Paris. Lundbo har òg skrevet et forord som jeg her trekker store veksler på.