Språklige leker

Jan Erik Vold: «Kykelipi».

Det er jo med forventning, men også uro (det kommer jeg tilbake til), at man begynner lesningen av Jan Erik Volds nye diktsamling. Alt med tittelen, "Kykelipi", synes han å annonsere klovnerier, men vel å merke artistiske sådanne, det understrekes ved et påkostet bokutstyr. Som motto står en engelsk (antakelig) poptekst, en anropelse, som i oversettelse begynner slik: "kom / jeg har ingenting å fortelle deg / kom / der er ingenting å si / kom kom…" Her skal ingen dype ting utsies, her skal faktisk ikke engang noe sies, kom kom, han bruker et hundre og sytti sider til det. Så det er måten som betyr noe.

Man skulle også være meget sur for å ikke muntres ved en formulering som denne: "Slik var mitt bud / hvis jeg var Gud: // Stikk ikke hull på / min himmel med spir // - den er min buksebak. / Spir svir." Eller denne:

Si meg - hva
bruker han det døve øret
til?
Det døve øret?
Ja, det døve øret.
Nåh - DET DØVE ØRET, det
bruker han
til å høre med.

I begge tilfelle er det ord- og tegnleken som spiller hovedrollen. At "spir svir" er mer en morsom lydkombinasjon, enn en henvisning til (forøvrig også banale) religionsforestillinger. Og DET DØVE ØRET står og roper med sine store bokstaver. Det ser vi. Slik er Vold ute i et legitimt ærend, han vil vise oss at språket i seg selv er fullt av eventyr. Det kanskje beste, iallfall mest tendensiøse eksemplet er hans deilige driving-ap med det alvorsord "kulturuke": "ulturkuke / tulkuruke / ultkuruke / ukturulke" og så videre en helt spalte nedover.

Men der er andre eksempler, og dessverre er de flere. Der finnes ikke noe språklig eventyrlig i å konstatere antall tilskuere ved en fotballkamp, samt gjøre oppmerksom på at om man ikke selv hadde vært der, ville det vært én mindre. Et cetera et cetera. Hans innfall slippes løs uten motstand, og blir pussigheter, likegyldigheter, flauheter i en forskrekkelig blanding. Og da er det at man reagerer med å spørre: Men er det sant, allikevel, at der er ingenting å si? Er ikke verden omkring oss slik at påstanden må virke som uhyrlig defaitisme (eller flukt) i en lyrikers munn. Eller verre: som lefling med et visst publikum.

Det er nødvendig her å gi min personlige plassering av Jan Erik Vold. Han har i fem år vært vår rareste og frodigste lyriker. Rarheten vil jeg helst karakterisere som en evne til å se poetiske muligheter også ved sånt som ligger altfor opp i dagen, eller kanskje tvert imot helt på siden, og stanse ved dem, leke med dem, der hans målbevisste kolleger marsjerer stramt forbi. Han rusler gjennom språket, lik en Askeladd på vei til slottet og prinsessen som skal målbindes. Frodigheten karakteriserer vel seg selv etter disse syv offisielle bøkene (pluss en kryptisk), som han har sendt ut på fem år, - men også ved de mange ulike retninger han har forsøkt seg i; fra datamaskinens konkretisme over en tidsengasjert billedlyrikk, "sære" eller "fantastiske" situasjonsdikt, og det til det nyenkle.

Med fjorårets mammutsamling ("Mor Godhjertas glade versjon. Ja.") fikk han også kontakt med et større publikum, og her var det for alvor denne askeladd-holdningen slo igjennom: en aksepterende og munter åpenhet, der alt han snubler over blir til dikt, og paret med en tilsvarende og like lykkelig språkutfoldelse.

Allikevel var det på risikobetonte premisser han målbandt prinsessen, - eller rettere sagt: det var mer enn halvveis på hennes. For diktene var aksepterende, men særlig overfor det akseptable. Den frodige bredden deres var også en almen rundhet. De traff publikum hjemme, ikke bare med sin rare humor (og velsigne den, da), men også med sine gjenkjennelige sunde interesser - som for gamle trehus, kongehus og Francis Bull, og for poeters hjemmekos og alt som godt er. Ikke minst det siste innerbar en nygjødsling av den avblomstrede, dypt reaksjonære diktermyten. Slik sto Jan Erik Vold i fare for å gjøres til prinsgemal, og dermed få en annen slags rarhet (tvungent) å leve opp til: den utvendige og vulgære.

Og derfor er det ikke uten uro man studerer denne nye, like mammutaktige samlingen. Den er delt i 8 bøker, hver med undertitler som Ke og Kyky og Kylike, etc. Den første boken heter imidlertid Ky; det samme gjør som kjent en general i Sør-Vietnam, og det er slike ting som illustrerer nevnte uro. For Vold assosierer ikke dit. Alt han har å si i den retning er det helfjollete: "hei johnson / jeg har et forslag! / om vi holder opp å skrive / om Vietnam // vil du da holde opp / å bombe i Vietnam ok". - Et par ganger til forsøker han seg i den politiske genren; begge dikt har bakgrunn i den tsjekkoslovakiske tragedien. I det ene holder han Nixon og de Gaulle opp som hedersmenn, og til å stole på, i motsetning til Bresjnev. I det andre vil han være en ku med vinger, og så skite på Kreml.

Det mest sjokkerende ved dette barneglatte fjeset er jo at det synes påtatt for anledningen. I en tidligere bok som "Hekt" viste Vold seg unormalt utrustet med politiske anfektelser og andre åndsevner. Nå puster han seg opp, som på en plattform av det laveste multiplum, og er prinsessens og det halve kongerikets egen dikterklovn.

Jeg skriver dette akkurat så hardt, fordi jeg setter Vold så høyt, - men tviler på hans kontrollerende overjeg.

(Dagbladet 20. november 1969)