Språkrøkt på Stortinget

Finn-Erik Vinje har analysert stortingspolitikernes språk. Han synes ikke det står så bra til.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Mennesker som selv står i det hjerteligste forhold til morsmålet, er omhyggelige med sin egen omgang med ordene og årvåkent følger språkets bruk og misbruk i offentligheten, får ofte et trist lune over sin karakter - det er så mye som stemmer sinnet til vemod.

Jeg vet hva jeg taler om, for jeg var språkkonsulent i NRK i 22 år. Det var stort sett bortkastet. Og da jeg endelig hadde fått overtalt medarbeiderne til å bruke ordet sovjeter om innbyggerne i Sovjetunionen og trodde at jeg endelig hadde tatt hjem en seier, ble hele unionen simpelthen avskaffet - aldeles uten hensyn til mine anstrengelser på Marienlyst. Ordet ble overflødig.

PÅ STORTINGET produseres det ustoppelig ord, ord, ord. De serveres i mer eller mindre tilfredsstillende grammatiske mønstre. Det er ikke alle representantene som kan roses for stilsikkert, klart, fyndig og korrekt språk.

Heldigvis finnes det et referentkorps som yter førstehjelp og rydder opp i de verste setningsflokene før innleggene kommer på trykk i Stortingstidende. Jeg har ved et par anledninger gått systematisk til verks og sammenliknet lydbåndopptak av representantenes innlegg med teksten i Stortingstidende. Mange bør sende noen vennlige tanker til referentene, som pusser på både ordvalg og konstruksjoner. Spesielt de representanter som har gitt beskjed om at de vil bli referert på nynorsk, har grunn til å være takknemlige.

Noen institusjonell språkpleie forekommer for øvrig ikke. Enhver snakker «wie ihm der Schnabel gewachsen ist», stort sett ubundet av lenker, bånd og tvang. Resultatet er deretter, og hvilken som helst galskap kan forsvares under henvisning til representantens dialektale eller individuelle vaner.

Å be om en smule tilpasning til en mer riksgyldig muntlig standardnorm er som kjent en krenkelse av et av nasjonens sakrosankte dogmer. Da en representant på Stortingets talerstol kalte en annen for rævdilter og fikk påtale for det, forsvarte han seg således med at det var bergensk - som om det var noen unnskyldning!

DET ER ET FAKTUM at dagens representanter snakker mye fortere enn gårsdagens, og den forteste skal være Erna Solberg. Antall ord per tidsenhet er økt. Det oppdrevne tempo burde vært kompensert ved mer energisk artikulasjon og distinkte pauser mellom ord og ordgrupper, men det skjer ikke alltid.

Etermedienes oppjagede taletempo og 20-sekundersinnlegg har hatt følger for hele det offentlige ordskifte. Overalt lever man under sekundviserens terror. På Stortinget skal ingen innlegg normalt vare mer enn en halv time. Til sammenlikning kan nevnes at da Johan Sverdrup utfoldet seg på Stortingets talerstol, tok han seg tid - han holdt gjerne på i sammenhengende 3 timer.

<strong><b>SNAKKER FORTEST:</strong></b> Høyre-leder Erna Solberg. Foto: SCANPIX
SNAKKER FORTEST: Høyre-leder Erna Solberg. Foto: SCANPIX Vis mer

1800-tallets parlamentarikere - de fremste blant dem - var skolert i klassisk retorikk, og stilistisk bravur ble høyt verdsatt. Selv når emnet var prosaisk, kunne de svinge seg opp til oratoriske høyder . Det var retoriske utrop eller spørsmål, allusjoner, metaforiske vendinger og allitterasjoner. Og når følelsene ble engasjert og blodet steg dem i kinnene, utløste man gjerne sin sinnsstemning i et latinsk sitat. Patos og høystemt stil var dagligvare. I dag er det superlativiske språk forsvunnet, og veltalenhet ses på med skepsis.

PRESIDENT BENKOW irettesatte i 1991 statsråd Åse Kleveland da hun sa Gud hjelpe meg fra talerstolen; han ville ikke at man anropte høyere makter. I Riksforsamlingen på Eidsvoll anropte man høyere makter i ett vekk, i annenhver setning - og ingen fant det støtende.

I våre dager forsøker presidenten simpelthen å dempe tilløp til billedrik stil og metaforisk fantasi. Da Magnus Stangeland karakteriserte en viss atferd som politisk salto med innlagt høyreskru , reagerte president Kolle Grøndahl. Hun kunne riktignok ikke påstå at Stangeland hadde oppført seg verken fornærmelig eller upassende, men hun måtte påpeke at språkbruken i en turnhall ikke egner seg for stortingssalen!

Pyntelig språk innebærer at man ikke henter sammenlikninger fra dyreriket. Representanten Elvheim syntes i 1990 at representanten Arne Skauge minnet om en frosk - og Benkow klubbet. Elvheim innvendte at han ikke mente at Skauge var en frosk, bare at han spratt som en frosk. Men Benkow svarte at han forstod norsk og var umedgjørlig.

Selv om man velger en nektende form og faktisk avviser enhver likhet med dyr, er dyreallusjoner uakseptabelt. Jeg tenker på uttrykket ikke ligner grisen , som presidenten har satt giftmerke på. Derimot har jeg lagt merke til at uttrykket kjenne lusa på gangen passerer presidentkontrollen.

NÅR JEG BLAR i Stortingstidende, tiltrekkes jeg av en sporadisk forekommende parentetisk tillegg: (Munterhet i salen). Denne parentesen er i regelen forårsaket av at presidenten ofte gir sine korrekser en form som utløser - om ikke munterhet, så iallfall humring.

Presidenten passer på at representantene ikke serverer «upassende eller fornærmelig tale», som det heter i foretningsordenen \' 38. Tar man et 40-årsperspektiv, oppdager man at antall påtaler fra presidenten er økt faretruende. I tiåret 1960-70 forekom språklig påtale 6 ganger; i sesjonen 1998-99 forekom 53 påtaler!

Enten er presidenten blitt mer prippen - eller også står vi overfor et formidabelt sedenes forfall. Jeg er tilbøyelig til å holde på den sistnevnte forklaringen. Dagligspråklige uttrykksmåter har erobret talerstolen, med alt hva det innebærer av upassende ord. Det dreier seg om eksempler som disse: tøv, fjas, frekkhet, søren, falsk, forrykt, kokkelimonke, galimatias, tull, humbug, sprøyt, bløff, fusk. Ungdommelige slangformer begynner å gjøre seg gjeldende. Forleden var det en ung bergensk representant som for fullt alvor benyttet seg av den ytterst løsslupne formen seff på talestolen. Ordet er alminnelig 9-åringer imellom, betyr «selvfølgelig» og er sms-språk.

OGSÅ TALESPRÅKGENRENE er blitt andre i vår tid. Iblant kler representantene sin argumentasjon i bunden form og rimer og synger og stever og rapper; Johan Sverdrup rappet aldri.

Presidenten har derfor fått et svare strev med å innprente det han oppfatter som høvisk språkbruk. Presidenten - som for øvrig sammen med Haakon Lie hører til dem som kan omtale seg selv i tredjeperson, gir gjerne sin korreks en form som også ellers er pussig. Han er nemlig ytterst forsiktig og sier at han vet ikke sikkert, er noe i tvil om ditt eller datt er parlamentarisk, eller at han ikke vil anbefale, han tror at noe er på kanten, osv.

Selv når representanten tar i bruk riktig uartige uttrykk som få ut fingern , drive og kødde - holder presidenten seg standhaftig til sitt understatement og sier at han er noe i tvil om uttrykkene er parlamentariske. Det var for øvrig en SV-representant som tok i bruk det oppsiktsvekkende drive og kødde - det skjedde 1999 - den 18. mai; datoen er kanskje ikke uten betydning.

Da president Kolle Grøndal i 1999 tilsvarende var «noe i tvil om» ordet corny er et parlamentarisk uttrykk, synes jeg altså at hun strekker tvilen vel langt. Hun legger for øvrig til at representantene ikke må tro at det hjelper å uttale ordet på «et slags fremmedlandsk». Og det hjelper heller ikke å pynte på den folkelige formen forbanna og si forbannet.

FLERE GANGER har representantene fått det råd at hvis man er i tvil om et uttrykks sømmelighet, da bør man simpelthen avstå fra å bruke det. President Stray var inne på det da han i 1981 irettesatte Erlend Asdahl, som hadde kalt statsråd Einar Førde arrogant. Asdahl, som ble litt betuttet over irettesettelsen, bad om at det ble laget en ordliste over uønskede ord, til hjelp for talerne. Det syntes ikke Stray hadde noe for seg. Det var bare å holde seg unna de ord man var i tvil om, mente han. Men det hjalp ikke Asdahl - for han sa at han slett ikke var i tvil da han kalte Førde for arrogant!

Noen representanter tror de er smarte og forsøker å omgå reglementet ved å uttrykke seg hypotetisk - for eksempel slik: «Hadde det ikke vært for at tøv var et uparlamentarisk uttrykk, skulle jeg brukt det.» Eller de bygger inn en unnskyldning, som Carl I. Hagen: «Dette er rent tøv. Unnskyld uttrykket, hr. president.» Atter andre utnytter oppfinnsomt språkets forråd av synonymer. De sier for eksempel ikke at det ærede representant er «løgnaktig» eller «fare med løgn» - de pakker inn utsagnet og påstår at den samme representant er «utsatt for erindringsforskyvning».

CARL JOACHIM HAMBRO var en mester i slike omgående bevegelser, og hans elegante piskesnert sved nok vel så mye som den direkte sjikane. I en opphetet debatt sa Hambro: «Det være meget langt fra meg, herr president, å beskylde min ærede medrepresentant for å lyve, men hvis en annen debattant i denne sal skulle være så uheldig å komme med en slik påstand, ville det være meget vanskelig for meg å motbevise den.»

MESTER: Carl Joachim Hambro pakket det inn.
BLE IRETTESATT: Kulturminister Åse Kleveland sa «Gud hjelpe meg» i denne sal.
BRUKTE KLUBBA: Stortingspresident Jo Benkow.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer