Språksinken Norge

Norsk er et lite språk i verdenssammenheng så vel som i europeisk sammenheng. I en verden med en globalisert økonomi og med ulike former for politisk og kulturelt samarbeid mellom ulike land og på tvers av kontinenter er vi derfor som nasjon nødt til å skaffe oss høy kompetanse i fremmedspråk.

De siste ukene har det vært en rekke nedslående oppslag i media om mangel på kyndighet i fremmedspråk i Norge og manglende interesse for å velge språkfag i vårt utdanningssystem. Vi er blant annet blitt informert om at norske bedrifter taper kontrakter på grunn av dårlige språkferdigheter (selv i engelsk), at annet fremmedspråk ikke blir betraktet som et nødvendig fag i grunnskolen og derfor ofte ikke blir tatt alvorlig av elevene, at bare ca. 6 prosent av elevene i videregående skole velger programområdet språk (kan sammenliknes med gymnasets engelsklinje), at andelen elever som velger fordypning i engelsk i andre klasse i videregående skole i år gikk ned med hele 50 prosent sammenliknet med i fjor og at enkelte av språkfagene ved universitetene, særlig tysk, opplever en dramatisk svikt i rekrutteringen av studenter. Antall tyskstudenter ved Universitetet i Oslo er for eksempel halvert på 20 år, og nedgangen var på hele 29 prosent fra 2005 til 2007. I tillegg viser undersøkelser de siste åra at så vel studenter som elever overvurderer sine språkkunnskaper.

Et svakt håp ligger i det løfte vi fikk for et par uker siden fra kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell om å løse opp noe av den fastlåste strukturen for valg av fag i videregående skole. I tillegg vil det bli vurdert om valg av språklig fordypning i videregående skole bør gis tilleggspoeng ved opptak til universiteter og høyskoler – på lik linje med realfag. Det sistnevnte kan virke motiverende for valg av fremmedspråk, men gir naturligvis bare utslag ved søknad til studier det er vanskelig å komme inn på. Kunnskapsministeren lovet også en grundig gjennomgang av situasjonen for språkfagene i en egen stortingsmelding om språkpolitikk som kommer til våren. Den er det knyttet store forventninger til – for å si det mildt.

I tillegg til å gjøre endringer i strukturen i vårt skolesystem er det også nødvendig nøye å vurdere den kompetansen våre elever i dag oppnår i språkfagene. Her konsentrerer jeg meg om engelsk selv om mange av spørsmålene er relevant også for andre språkfag. I engelsk har elevene de siste tiåra i noen grad tilegnet seg en rimelig god muntlig uformell samtalekompetanse. Dette har lenge vært en målsetting i skolefaget og er det fortsatt, av åpenbare grunner. Et spørsmål vi nå gjerne skulle hatt svar på, er i hvilken grad den massive engelskspråklige påvirkningen på elevene i dag tar hånd om dette målet i faget. I så fall kunne verdifull tid frigjøres til andre Målsettinger.

To sider ved faget må åpenbart styrkes ut fra kravene til adekvat kompetanse i en politisk, kulturell og økonomisk tettere sammenvevd verden. Det gjelder for det første å utvikle en større evne til nyanse og presisjon i egen språkbruk og til å oppfatte subtile signaler i andres språkbruk. Denne type kompetanse er nødvendig for å lykkes i å forhandle fram gode avtaler, kontrakter osv. i yrker hvor samhandling med andre brukere av engelsk er nødvendig.

Den andre siden av faget som må styrkes, er evnen til tverrkulturell forståelse, et kompetansebegrep som tar utgangspunkt i en bevissthet om at kulturer er forskjellige og at vi observerer fremmede kulturer ut fra vårt eget perspektiv, gjennom våre «egne briller» så å si. Det gjelder ikke bare den type kulturinnsikt som er nødvendig i samhandling med språkbrukere fra Storbritannia, USA og de andre landene som bruker engelsk som førstespråk eller morsmål. Det gjelder faktisk i forhold til språkbrukere fra så godt som alle de land vi samhandler med politisk, kulturelt og økonomisk ettersom engelsk i dag er blitt et språk som brukes over hele verden, et verdensspråk. Det betyr språkbrukere med vidt forskjellige morsmål og kulturbakgrunner. Tverrkulturell forståelse omfatter kunnskaper og ferdigheter så vel som holdninger. Det nye programfaget engelsk i videregående skole er et skritt i riktig retning. Men området er svært omfattende og må styrkes på alle trinn i skolesystemet. Et viktig spørsmål er dessuten om engelskfaget med dagens begrensede timeressurser kan makte denne store oppgaven alene.

Det er for lengst etablert ordninger for at elever kan tilbringe deler av sin videregående utdanning i utlandet og dermed få språk- og kulturkunnskaper «på kjøpet» så å si. Det gjelder faktisk i noen tilfeller hele den videregående utdanningen (for eksempel 3-årig lycée eller fransk baccalauréat-utdanning). Men ifølge dem som nå i en årrekke har jobbet med dette spørsmålet, har det ikke vært lett å få elever til å reise ut til tross for økonomiske støtteordninger som for eksempel Trollstipend. Det samme gjelder studenter i høyere utdanning. Antallet fulltidsstudenter til utlandet går ned. Sett fra et kulturelt og språklig synspunkt er dette svært uheldig. Utenlandsstudentene har erfaringsmessig betydd mye for eksempel for norsk næringsliv. Vi trenger selvfølgelig den kompetansen et oppdatert utdanningssystem her hjemme kan gi, men vi trenger faktisk noe mer. Vi trenger den språklige og kulturelle dybdekompetansen og den naturlige sikkerheten på disse områdene som et fulltidsstudium ved en utenlandsk utdanningsinstitusjon kan gi.

Nedgangen i antall utenlandsstudenter kan gis mange forklaringer, men det økonomiske aspektet må vi regne med veier tungt. Et incitament til å få flere studenter til å studere utenlands kan derfor være å tilby disse studentene ekstra gode økonomiske vilkår. I verdens rikeste land må det for eksempel kunne la seg gjøre årlig å tilby hele utenlandsutdanninger kostnadsfritt, for et bestemt antall studenter fordelt på en rekke ulike fagdisipliner og profesjonsstudier. Vi trenger folk med en internasjonal utdanningsbakgrunn fra allmennfaglige studier som for eksempel innenfor humaniora og samfunnsfag og fra profesjonsstudier som for eksempel innenfor ingeniørfag og økonomifag.

Det er videre innlysende at vi trenger høy språklig og kulturell kompetanse i funksjoner innenfor fredsmekling, bistand og menneskerettighetsarbeid, felter hvor Norge har store ambisjoner. Riktig forvaltet og grundig informert om kan denne type økonomisk virkemiddel bli et viktig incitament til større interesse for fremmedspråk i vårt utdanningssystem. Dette vil koste, men i dette regnestykket må vi ta i betraktning at også studieplasser her hjemme koster. Vi bør dessuten huske på at å unnlate å ta noen viktige grep nå for å få språksinken Norge ut av det uføret det nå er kommet i, kan blir langt dyrere for samfunnet.