Språksjokk!

Thore A. Roksvold undersøkte avisspråket før og nå. Han fant ut at norske journalister er blitt flinkere.

-  Det finnes så mye bra avisspråk i dag! Nyhetsspråket er enkelt og klart, og reportasjespråket med sine skildringer gir oss nærhet til språket. Norske journalister er bevisst på at de skriver for å få leserne med seg, og det lykkes de godt med. Og journalister gjør ikke flere feil enn før. Heller færre. For hundre år siden var alt skrevet i den samme dokumentknitrende, tørre stilen, sier Thore Roksvold.

HAN ER studieleder for Journalistutdanningen i Oslo og nettopp ferdig med sin doktorgradsdisputas med avhandlingen «Var avisspråket bedre før?». Svaret er et høyt og rungende nei.

-  Avisspråket var ikke bedre før. Det vil si, bare på ett område var det bedre før, og det er saklighet. Avisene hadde færre forsterkninger og overdrivelser før. På alle andre områder er det blitt bedre.

-  Når du sier overdrivelser og usakligheter, tenker du på bruken av ord som skandale og bombe og sjokk?

-  Sånne ting. Ord som «vanvittig» og «sinnssykt bra». Det går ut over troverdigheten. Jeg tror ikke på det når det står at dattera til Idol-dommeren David «knakk sammen». Jeg tror at hun ble lei seg, men ikke at hun knakk sammen. Dette er språklig inflasjon, og det er et problem. Ordene mister sin betydning, vi trenger sterkere og sterkere ord og snart har vi ikke et språk å uttrykke det vi trenger et kraftig språk for.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Slik at vi mangler ord, når en flodbølge slår inn over Thailand og ordet sjokk er oppbrukt?

-  Riktig. Det er et godt eksempel.

ROKSVOLD har lært norske journalister å skrive bedre i noen tiår nå. Det skulle kanskje bare mangle om han ikke mente at vi var blitt flinkere. Men han har dokumentert det språket vi bruker på grundig vis.

 FERSK SPRÅKDOKTOR:  Thore Roksvold er studieleder på Journalistutdanningen i Oslo. Foto: Truls Brekke
FERSK SPRÅKDOKTOR: Thore Roksvold er studieleder på Journalistutdanningen i Oslo. Foto: Truls Brekke Vis mer

I sin doktorgradsavhandling har han gått gjennom fire årganger av fem aviser, Dagbladet, Adresseavisen, Gudbrandsdølen, Nordlys og Sunnhordland fra 1903, 1933, 1963 og 1993. Han har plukket ut artikler på til sammen 10 000 ord pr. avis pr. årgang, og analysert og sammenliknet språket i dem. Roksvold har jaktet på feil, på klisjeer og nyskapninger, han har undersøkt hvordan de språklige normene har endret seg gjennom hundreåret. Han har analysert stilnivå, om avisene skriver enkelt eller vanskelig, radikalt eller konservativt, han har sett på utviklinga i hver enkelt avis og undersøkt hvordan forskjellige krav til godt avisspråk er oppfylt. I tillegg har han samlet leserinnlegg fra misfornøyde avislesere som mener språket er i forfall. Og han har gjort en spørreundersøkelse, der 262 personer har svart på spørsmål om språk og aviser. Av de 262 er 121 erfarne journalister, og resten journaliststudenter, norsklærere eller lesere.

-  Hvordan definerer du godt avisspråk?

-  I spørreundersøkelsen var ett av spørsmålene «hvilke krav stiller du til godt avisspråk». Spørsmålet var åpent, og jeg fikk inn 800 forskjellige karakteristikker. Dem har jeg fordelt på sju hovedkategorier, eller krav, om du vil. Avisspråket skal være enkelt, det er det viktigste kravet. Det skal være presist. Korrekt. Nyskapende. Saklig. Engasjerende. Den siste kategorien er en slags samlekategori, og det er at språket skal være ressursrikt. Den er satt sammen av kravene om at journalisten skal være språkbevisst og vise variasjon, kunnskap og forståelse for nyanser, beherske en enhetlig norm og rett og slett ha språklige ressurser, sier Roksvold.

HAN MENER det er en myte at journalister ikke kan ordentlig norsk, og definerer med det samme myte som en vedtatt sannhet som ikke er nærmere undersøkt. Altså, ikke som mange journalister kritiseres for å tro det betyr, en løgn.

-  Mange av dem som kritiserer avisspråket, ønsker seg en norm for riktig avisspråk. Vi lærer en norm når vi er unge. Vi tar den opp i oss som om den var vår egen, og den blir en del av vår identitet. Når språket seinere endrer seg, oppfatter vi det som forfall. Men for at språket skal fungere effektivt, må normen endre seg over tid. Språknormen er nødt til å følge endringer i samfunnet. Det er bare døde språk som ikke endrer seg. Latin endrer seg ikke, men det er fordi det er et dødt språk, ingen har det som morsmål lenger, sier Roksvold.

-  Samtidig trenger vi en felles norm for hvordan språket skal være for å kunne forstå hverandre. Normen er en felles kulturell overenskomst, og derfor reagerer vi negativt når normen endrer seg. Det er en innebygd mekanisme, og jeg mener det er en god ting. Det er viktig å gjøre motstand mot normendringer, for det er ikke alle normendringer som er nødvendige. Dette er språknormens paradoks. Normen må endre seg for å være effektiv, men endrer den seg for fritt, er den ikke lenger effektiv.

ROKSVOLD avdekket enda en myte i sitt arbeid med doktorgraden, og den viste seg å være løgn: Det var den om at leserne er misfornøyde med måten journalister skriver på.

-  De fleste er faktisk fornøyde, sier han.

Aller mest fornøyde er de av leserne som man skulle tro var de mest språkbevisste: norsklærerne. Tre av fem norsklærere som har svart på undersøkelsen er svært eller ganske fornøyde med avisspråket i den avisa de leser oftest.

Til sammenlikning er to av fem journalister ganske fornøyde og to av fem middels fornøyde med språket i sin egen avis. Med andre ord er journalistene mer språkkritiske enn norsklærerne. Av de vanlige leserne hadde flertallet ingen mening, og blant dem som hadde en mening, var de fleste positive.

-  Da kan konklusjonen være at det slett ikke står så dårlig til som noen vil ha det til. Leser man leserbrevspalter i norske aviser, får man inntrykk av at alle innsendere som skriver om journalistspråket er misfornøyde.

Men spør man alle dem som ikke skriver innlegg, er de færreste misfornøyde. De som er fornøyde skriver ikke leserbrev, og flertallet av lesere er fornøyde, sier Roksvold - ganske fornøyd selv, når sant skal sies.