Sprek hærtenking

FORSVARET SER

gjerne mot sivilsamfunnet for å hente kunnskap og inspirasjon. Det har bidratt til å drive oss videre i en høyst tiltrengt og langt overmoden modernisering; ikke bare strukturelt, også tankemessig. Flere av landets ledende samfunnsfaglige institusjoner er blant de miljøer vi søker kontakt med og lærer fra. Blant de som følger oss er Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), men assisterende direktør Ståle Ulriksen har ikke fulgt godt nok med - og er tynget av gammelt tankegods.

I sitt innlegg i Dagbladet 23. april bruker Ulriksen utviklingen blant annet av Hæren som et sikkerhetspolitisk argument for norsk medlemskap i EU. Når det nå stunder mot Stortingets behandling av Regjeringens proposisjon nr. 42, om den videre modernisering av Forsvaret, er det sterkt å ønske at den sikkerhets- og forsvarspolitiske debatten bygger på faktisk kjennskap, mer enn Ulriksen her bidrar til.

ULRIKSEN SKYTER BOM

i sin militære vurdering; ikke minst hva gjelder utviklingen av Hæren. Langt fra alle har funnet det bryet verdt å sette seg inn i intensjonen bak den omlegging av Forsvaret som nå skjer, fra Stortingsmelding nr. 38 til Stortingsproposisjon nr. 42. Ulriksen er grundig, men har ikke vært grundig nok i å sette seg inn i organiseringen av og funksjonen til en moderne hærstyrke - herunder den hæren Norge nå er i ferd med å få.

Som ansvarlig styrkeprodusent er jeg ikke uenig med Ulriksen i at Hæren er mest utsatt innenfor rammene av omstruktureringen av Forsvaret. Forsvarssjefen og Generalinspektøren mener begge at Hæren er blitt for liten i antall årsverk for å oppfylle de oppdrag de politiske myndigheter forventer at Hæren skal løse. Størrelsen er ikke kun et spørsmål om volum, om antall mennesker og avdelinger, men om hva slags oppdrag Hæren skal være i stand til å løse, og derav: hvilken organisasjon vi må ha for å produsere de nødvendige kapasiteter - med den tilstrekkelige utholdenhet.

Hæren er den forsvarsgren som er mest etterspurt og bidrar mest i internasjonale operasjoner. Alt tyder på at slike operasjoner vil være en viktig oppgave også i tiden framover.

Samtidig som Hæren har et høyere operativt aktivitetsnivå enn noen gang, foregår det i disse dager en radikal omstilling for å tilpasse Hærens struktur til reduserte personell- og driftsrammer. Gjennom sin militærfaglige utredning, og for å svare på de politiske ambisjoner, har Forsvarssjefen anbefalt en betydelig økning i antall årsverk i Hæren fram mot 2008. Dette har forsvarsministeren videreført i Stortingsproposisjon nr. 42 om den videre moderniseringen av Forsvaret.

HÆREN HAR

gjennom de siste 10-15 år redusert sitt styrkevolum fra 13 til to brigader. Dette er åpenbart en dramatisk reduksjon i volum, men uttrykker lite om kvalitet og operativ yteevne. Det grunnleggende spørsmål er hva de politiske myndigheter vil med Hæren. Hvis hensikten med å ha en hær er å vise tilstedeværelse i størstedelen av landet, med en stor mobiliseringshær som det tar måneder å trene opp, da er den opplagt svekket. Hvis hensikten er å ha en hær som kan løse de oppdrag den vil møte i et stadig mer komplekst trusselbilde og et vesentlig mer krevende stridsmiljø - da er den utvilsomt styrket: Først og fremst i form av økt kvalitet og styrket kompetanse og motivasjon - ikke minst gjennom bred operativ erfaring, hjemme og ute.

Denne styrkingen er reell, men ligger også mye på et konseptuelt plan. Det er denne styrken, og denne konseptuelle tilnærmingen, Ulriksen nokså overraskende ikke evner å se.

HÆREN MEKANISERES

- og det synes å bekymre Ståle Ulriksen. For oss offiserer, som står ansvarlig for sikkerheten til våre soldater, er den største bekymring alltid personellets sikkerhet. Mekanisering er én måte å styrke personellets sikkerhet på - direkte gjennom pansring, men også ved den avskrekking dette materiellet har og den robusthet avdelingen får, som en grunnleggende styrke i løsingen av oppdraget.

Ulriksen bekymrer seg over at en tilsynelatende tungt oppsatt hær vil være lite fleksibel og deployerbar. Hæren har aldri vært mer fleksibel; den har aldri vært bedre egnet til innsetting - nærmest hvor som helst, når som helst. Fleksibilitet er et krav politikerne har stilt; fleksibilitet er også en forutsetning for å løse de oppdrag vi får. Og den strukturen Stortinget nå synes å ville vedta i juni, er særdeles fleksibel.

Her synes det å være forskeren, ikke generalene, som er oppsiktsvekkende tradisjonell! Ulriksen henger seg opp i organisatorisk struktur med en mekanisert brigade med tre kampbataljoner. Men hva er en brigade - hva er en bataljon? En brigade er hva vi militære gjør den til, basert på hva politikerne vil bruke den til. Brigaden er først og fremst et system og et ledelsesnivå, en ramme rundt andre enheter, derunder et antall bataljoner - til sammen et komplett system av systemer. Bataljonen er prinsipielt sett det samme: En ramme rundt enkeltkapasiteter.

Innenfor brigade- og bataljonsrammene vil Hæren bestå av en rekke enkeltkapasiteter, supplert av enda mer spesialiserte avdelinger, som Hærens spesialstyrker. Følgelig kan Hæren stille med anvendelige, øvde systemer fra den enkelte soldat til den komplette brigade, med svært høy faglig standard. Dermed får vi en hær som er vesentlig mer relevant i forhold til å løse de oppdrag som måtte komme - innenfor et komplett konfliktspekter; hjemme og ute.

For Ulriksen er det en gåte hvordan denne Hæren skal kunne deployere sine avdelinger. Gåten er for lengst løst: Telemark bataljon (som heller ikke er en bataljon i tradisjonell forstand, men en fleksibel bataljonsstridsgruppe) har allerede deployert til både Irak og Afghanistan, men ikke som samlet forband: Til begge oppdragene var det behov for avdelinger på kompanistørrelse, og slike ble satt opp - forsterket med andre elementer.

STYRKEN SKREDDERSYS

altså - basert på det foreliggende oppdrag; med lett eller tyngre utrustning helt etter behov. Slik var det tenkt, slik ble det - og sånn ser det ut til at politikerne vil la det forbli. Ganske så i tråd også med NATOs ønsker, selv om Ulriksen synes å ha andre informasjoner fra EU-hovedstaden.

Mye av vårt materiell er tungt; både gravemaskiner og stridsvogner veier noen tonn. Det har aldri vært til hinder for at hærstyrker kan forflyttes. Hæren har nå stormpanservogn CV-90 i Afghanistan - for første gang i en internasjonal operasjon. Andre land har lenge stilt med slikt materiell, så vel som stridsvogner - også i fredsopprettende operasjoner, som danskene i Bosnia og Kosovo. Hele premisset for den volummessig sterkt reduserte hæren er at den nærmest uansett må forflyttes fra sine baseområder i Troms og Østerdalen - til hvor enn oppdraget skal løses; enten det er i Bodø eller i Basra. Fortsatt nås størstedelen av verden med båt, fly eller jernbane.

Den innretning Hæren nå får er alt annet enn tradisjonell. Helt uten grunn er det vel heller ikke, at man i andre lands armeer nå med stor interesse ser på hva vi gjør i Norge. Kanskje er dette nettopp fordi Hæren er særdeles utradisjonell og nytenkende!