Sprek hærtenking?

I DAGBLADETS KRONIKK

4. mai belyser Generalinspektøren for Hæren (GIH) flere sider ved den omstillingen de er inne i. GIH fortjener honnør for det hæren har oppnådd det siste året. En debatt har gått på tung eller lett struktur, siden Hærens største prosjekter omfatter stridsvogner og selvdrevet artilleri, samtidig har vi få lette kjøretøyer, som ikke engang er beskyttet mot splinter.

I kronikken hevder GIH at «Hæren er den forsvarsgren som er mest etterspurt og bidrar mest i internasjonale operasjoner». Mon det, når Marinen etter den kalde krigen har deltatt i 10 operasjoner med 26 enheter. Her kan MTBene i Gibraltarstredet og fregatter og ubåter i Middelhavet kun tjene som eksempler. Å «bidra mest» kan ikke vurderes etter antall personell, men etter helt andre kriterier. Vil GIH påstå at en infanteribataljon er mer etterspurt enn jagerfly og transportfly i alle situasjoner?

MARINENS BIDRAG

er alltid raskt på plass, med lang utholdenhet, og kan operere både synlig og usynlig. Marinen er i stand til å beskytte seg selv, og kan gripe inn også i luften og på land. Våre bidrag er meget kosteffektive og krever ingen investeringer som går ut over forsvarsevnen hjemme. Jeg bestrider ikke at en konflikt til syvende og sist må avsluttes med soldater på bakken, men spørsmålet er om det er bidrag fra hæren som Norge bør stille med internasjonalt. Det er i alle fall tvilsomt om dette er det beste bidraget. Sjømilitære Samfund mener at Norge som maritim nasjon må satse på maritime stridskrefter som har relevante roller både nasjonalt i norske ressursområder og innen en allianseramme internasjonalt. Alternativet er ikke en tung og uhåndterlig hærstruktur.