Spreke dikt

Halvorsen skriver med en sikker sans for det brutte og sammensatte.

«Hør her, sa jeg. Jeg skal ha et småbruk. Jeg har fått låne en kjukling og jeg har fått låne ei padde og ei ugle av søstera mi. Holder det?» Omtrent slik går pønsjlinjene i sketsjen «Drosjesjåføren» av Eyvind Solås og Trond-Viggo Torgersen. I hvert fall slik jeg husker den. Og det er med samme barokke kiling i magen jeg husker Ole Halvorsens andre diktbok «Bli kommune» etter å ha lest og latt den ligge en stund før jeg plukker den opp igjen. Og igjen. Hør bare:Halvorsens dikt beveger seg i overflaten, tematisk kompleksitet og dybde er underordnet. Her ligger styrken og kraften i det umiddelbart forførende, i de skarpe og skrudde bildene som er en slags fjerne slektninger av Bergs og Volds, men som like fullt framstår som autonome uttrykk. Halvorsen har fulgt den modernistiske poesiens tråkk, plukket opp sporene, luktet på dem, smakt på dem før han har pælma dem over skuldra og lent seg med fornyet kraft inn i diktningen. Han parer brokker av noe kjent med noe helt ukjent, dyremutasjoner så vel som ordditto. Halvorsen skriver med en sikker sans for det brutte, det sammensatte og bryter ned klisjeer til nyskapninger. Diktene i «Bli kommune» burde finnes i pilleform slik at man kunne knipse ved behov uten fare for helsa og med heldige bivirkninger. Nemlig et gladere liv.