Sprelsk fange i kroppens bur

En fysisk sensitivitet utløser en vilter og befriende billedstrøm i Cathrine Grøndahls dikt.

Allerede tittelen på Cathrine Grøndahls diktsamling nummer to forteller om innestengthet. Hvem er innestengt? Og hvor? Kroppen er fanget og dermed også bevisstheten om den; fanget «mellom natt og dag», altså i selve tilværelsen, fanget i «hjernens glattcelle», eller «... innsnørt i et pølsefarget hylster».

Huden kan med andre ord føles som et stengsel. Den kan være «et døende dekke/å hvile under». Men den kan også by på enestående muligheter: «Huden min er duka/for nystrøkne forventninger/og spent som et brudelaken». Utgangspunktet for erkjennelsen i disse fabulerende og stilsikre diktene er en voldsom sanselighet, en fysisk sensitivitet som utløser en vilter og befriende billedstrøm. Kontrastene mellom klaustrofobisk utrygghet og ekstatisk livslyst skaper en vital, helhetlig spenst i samlingen. I det ene øyeblikket oppleves den poetiske erkjennelsen som grøsseraktig og angstfylt, i det neste som en glupsk livshungrighet: «Skjønnheten er en berøring,/ikke en frostrose eller lengselskode/som ingen kan knekke».

Boka bugner av metaforer; ofte ordlekende: «Smi mens/hjertet er varmt», «Det er brutt ut/billedstorm», «et sprellende leven» og liknende spøkefullheter veksler med dystre paradokser som «Svulster av håp/sprer seg inn i friske minner». Boka svever mellom øyeblikket og tidsstrømmen, kroppen og drømmen, hjertet og blodet, døden og lengselen.

Søkende

Poeten er en sprelsk og søkende fange i kroppens fengsel, et fangenskap som uavlatelig skifter form og tilstand. Slik blir denne samlingen et sjelelig kaleidoskop; ordene kastes omkring dikteren som uttrykk for fysiske fornemmelser. Det hun søker etter, er sammenhengen. Mellom hva?

Mellom ordene og verden: «I sommer skal jeg sanke/markblomster og metaforer/og binde språket i en krans/som hodet mitt kan kle».

Lengsel

I bunnen av alle ordkaskader og frodigfrådende utrop ligger en medlidende lengsel etter ro. Hun anroper Gud før hun spør: «Tida er inne for/å verne våre våtmarker,/våre fugleegg, våre ømheter/En veldig gråt ruger/under den herjede jordskorpa/Vi kunne lute stemmene våre ned/og spørre: Hvem bor her?» Med samlingen «Riv ruskende rytmer» (1994) fikk Cathrine Grøndahl den skumle betegnelsen «lovende». Nå må hun tåle det enda skumlere i å bli betraktet som en av de unge lyrikerne som kan tilføre norsk nittitallspoesi «en sennepssterk knitring i blodet», for å bruke hennes eget språk. Eller for å si det slik: Denne boka bør slynges med gavmild kraft inn under hvert eneste juletre.